«Salige er de som hører det guddommelige ord og holder det levende i sine hjerter»

Jeg har gått rundt de siste uker og grunnet på denne setningen fra Lukas 11, vers 28. Den leses i kirken den første pasjonssøndagen. Dette bibelsitatet inneholder flere ord og motiver.

Saligheten kan vi oppleve når vi holder et spebarn i våre hender. En kan bli salig da. Det samme skjer der hvor Josef eller hyrdene står og ser på det nyfødte barnet, i Julen. I det hele tatt er Julen den tiden av året når vi kommer tett på saligheten, og den kan oppleves vesensaktig til stede.
Ordet Salig kan oversettes med herlig eller gledelig. Det gamle norske ord sæl uttrykker det samme.

Saligheten og pasjonen, hører de sammen? Pasjonen er temmelig vond. Den svarte fargen. Forståelsen av at døden og ødeleggelsen råder på jorden kommer tett inn på oss. Savnet av ånden oppleves, og alvoret trer fram. En anelse om hva som kommer og møter oss i den Stille uke, berører oss. Samtidig kan det være en opplevelse av guddommelig nærhet og tilstedeværelse, og den kan alltid åpne opp for salig nærvær.

Vi har ører som hører. Med hva slags ører hører vi? Med våre ytre ører som hører intellektuelt innhold og oppfatter ordene begrepsmessig? Barn kan høre med store ører. Vi voksne også. Hører vi med store ører, glemmer vi alt annet. Vi tar opp det vi hører, ubetinget og åpent. Da flyter det hørte dypt inn i sjelen og gjennomtrenger hele kroppen. Vi blir varme.  Det er som regel en positiv opplevelse. Nådefullt og virkelig berørende. Da har vi noe å gå på i de følgende tider.
Vi kan absolutt lytte oss inn i pasjonen. Det som den taler til oss, er stort.
Noe av pasjonens tale finner uttrykk i dette verset av Rudolf Steiner:

Stjernene talte engang til mennesket
Deres taushet er verdens skjebne
Fornemmelse av tausheten
kan være lidelse for det jordiske menneske
Men i den stille taushet modner hva mennesker taler til stjernene
Fornemmelsen av deres tale
kan bli til kraft for åndsmennesket.

Og så et tredje motiv: De guddommelige ord. Johannes- prologen sier dette om Ordet (Logos):

I urbegynnelsen var Ordet
og Ordet var skapende hos Gud
og Ordet var et guddommelig vesen.
Dette var i urbegynnelsen skapende hos Gud.
Gjennom det har alle ting fått sin tilblivelse
og intet av alt som har fått sin tilblivelse
har fått det anderledes enn ved Ordet.

Hvor kan vi høre Det guddommelige ord i disse dager og tider? Kirken er stengt, og de kultiske guddommelige ord får vi bare med fra erindringen. Også Evangeliet, det guddommelige ord, må vi la klinge inne i oss selv. Det leses ikke i fellesskap i kirken. Dette skaper mulighet for at vi aktivt må gå det guddommelige ord i møte. Det kommer ikke til oss av seg selv. Åpner vi oss for det, oppdager vi at Ordet er overalt. At alt er Ordet, Logos. Og at vi alle har tilgang til det skapende ordet og kan være skapende. Ordet blir levende, vesensaktig og rikt. Da finner vi de gudommelige ord i naturen, i oss selv og hos hverandre. Da får vi respekt for alt hva mennesker gir uttrykk for og står for. Også for det som overfladisk sett ikke tiltaler oss. Finner vi denne indre måte å lytte oss inn i verden, blir vi deltakende, skapende og frie. Vi blir verden og verden blir oss.

Jeg ønsker at alle vil lytte seg inn i de guddommelige ord og la seg berøre av det til det gode!

Med disse pasjonstanker ønskes dere alle kraft og styrke.

Med hilsen, Daan