Kristensamfunnets sakramenter og ritualer

Menneskevielsens handling

Menneskevielsens handling er midtpunktet i det sakramentale livet i Kristensamfunnet. Den består av fire deler: Evangelielesing, offer, forvandling og kommunion (nadverd). I begynnelsen og til avslutning leses epistelen, en spesiell bønn for årstiden som følger det kristne årsløpet. Etter evangelielesingen kan det være en preken. Det kan også være musikk og/eller sang.

For å delta aktivt i Menneskevielsens handling bør man være over konfirmasjonsalderen. Alle som ønsker det kan motta kommunionen.

Se den enkelte menighets hjemmeside for oversikt over når Menneskevielsens handling holdes.

Sykekommunionen er en forkortet versjon av Menneskevielsens handling. Den kan gis hjemme eller på institusjon for de som ikke har mulighet for å komme til kirken. Prest må kontaktes for avtale. Som forberedelse til Sykekommunion kan man også be om Samtalens sakrament/skriftemål (se dette temaet for mer informasjon).

Kristensamfunnets gudstjeneste, Menneskevielsens handling, er både det sentrale sakramentet og den åndelige kilden for Kristensamfunnets øvrige sakramenter og ritualer. Menneskevielsens handling består av fire deler; evangelium, offeret, forvandlingen og kommunionen. En årstidsbønn, kalt epistel, innleder og avslutter Menneskevielsens handling, som også inneholder en kortere preken samt Fader Vår. De ulike høytidenes stemninger og uttrykk anskueliggjøres, i tillegg til i epistelteksten, gjennom fargene på alteret og de liturgiske draktene som hører til de forskjellige høytidene.

Under Menneskevielsens handling kan man gjøre korstegnet når presten tiltaler treenigheten. Det skjer ved at man gjør korsets tegn foran pannen når Faderen tiltales, foran haken når Sønnen tiltales og foran brystet når Ånden tiltales. Når menigheten gjør sine tre små korstegn, gjør presten en stor sirkel, som for å samle inn alle de små korsene til en felles bønnens kraft.

Å oppleve Menneskevielsens handling kan sammenlignes med å gå en vei gjennom de fire ovennevnte delene. Etter den innledende epistelteksten blir det hver uke lest et nytt stykke fra evangeliet, i følge et bestemt system avhengig av tid på året. Det gir menigheten, inklusive presten, mulighet til å lytte aktivt og heve seg til det guddommelige ordet som gjennom den forkynte teksten vil åpenbare seg. Menigheten (de som har mulighet til det) reiser seg under evangelielesningen for også ytre sett anskueliggjøre dette.

Under evangeliedelen var menigheten lyttende og mer mottagende, og under den følgende delen, offerdelen, er man mer aktiv. Å ofre betyr her å gi noe, å stille noe av seg selv til disposisjon for den guddommelige verden. Det kan for eksempel være vår indre hengivenhet gjennom våre tanker, vår følelse og vår vilje til felles handling og holdning. Under offerdelen anvender presten røkelse som et bilde på det som stiger opp som felles bønn og offerkraft fra menigheten, og samtidig et bilde på det som strømmer tilbake som nåde fra den guddommelige verden.

I den neste delen, forvandlingsdelen, er det brød og vin (ugjæret druesaft) som står i sentrum. Gjennom sin gjerning ga Kristus seg hen til jorden og menneskeheten ved sin død og oppstandelse. På skjærtorsdagen forbandt han seg med substansene i brødet og vinen og ga dette til disiplene som sitt legeme og sitt blod. Han forvandlet jordens gaver til guddommelig næring for menneskene.

I kommunionen (nattverden) får man så mulighet til å forbinde seg med den forvandlede Kristussubstansen ved å ta i mot brød og vin (druesaft). Alle som ønsker det er velkomne til å ta del i nattverden. Det utgår også en fellesskapsdannende kraft i kommunionen når alle som deltar står ved siden av hverandre, vendt i samme retning, mot alteret. Kommunionen avsluttes ved at presten berører kommunikantens kinn og uttaler Kristi fredshilsen.

Oslo, november 2015
Daniel Rudklint

Himlenes og jordens tilværelsesgrunn

er et allmektig åndelig-fysisk gudsvesen

som faderlig går foran sine skapninger.

Kristus er til dette gudsvesen som den

i evighet fødte sønn, og gjennom Ham

når menneskene frem til gjenbelivelse av

den hendøende jordtilværelse.

I Jesus trådte Kristus som menneske inn i

jordens verden.

Jesu fødsel på jorden er en virkning av

Den Hellige Ånd som beredte Marias sønn

til bolig for Kristus for åndelig å hele

syndens sykdom ved det legemlige i menneskeheten.

Kristus Jesus har under Pontius Pilatus lidt

korsets død og er blitt senket ned i jordens

grav.

I døden ble Han hjelperen for de døde sjeler

som hadde tapt sin guddommelige væren.

Så vant Han over døden tredje dag.

Han er siden denne tid himmelkreftenes Herre

på jorden og lever som fullføreren av

verdensgrunnens faderlige gjerninger.

Til verdens fremgang vil Han engang forene

seg med dem som Han ved deres holdning

kan fravriste materiens død.

Gjennom Ham kan Den Helbredende Ånd virke.

Samfunn, hvis lemmer føler Kristus i seg,

tør føle seg forenet i en kirke som alle tilhører,

som fornemmer Kristi helsebringende makt.

De tør håpe

at syndens sykdom må bli overvunnet,

at menneskevesenet fortsatt må bestå

og at deres for evigheten bestemte liv må

bevares.

Ja, det er så.

Barna har sin egen gudstjeneste, som kalles Søndagshandlingen for barn. Den er en kort gudstjeneste for barn fra skolealder av og fram til Konfirmasjonen. Den gir muligheten for å oppleve det sakramentale i en form tilpasset deres alder. Mindre barn kan sitte sammen med foreldrene og være med inne i kirken.

Se den enkelte menighets hjemmeside for oversikt over når Søndagshandlingen for barn holdes.

Søndagshandling for barn er en gudstjeneste for barn fra skolealder (1.klasse) frem til konfirmasjonen. Barna tas i mot av en ministrant ved døren til alterrommet, og står eller sitter deretter ved det første altertrinnet. Slik møtes barna ved terskelen og blir ført inn i et høytidsrom, både ytre og indre sett.

Motivet i søndagshandlingen er å lære å virke i verden, at Kristus er virksom i naturen og at Han er menneskekjærlighetens lærer; uten ham blir menneskeheten og tilværelsen øde og tom. Det å søke er et annet fremtredende motiv. I videste forstand er det frøet til en individuell søken etter mening og innhold i sin egen skjebne og etter Kristus, der våre idealer strømmer sammen og forenes med menneskehetens overgripende mål og mening. Barna ber også en bønn, der presten sier ordene først og barna gjentar, og det leses en evangelietekst. En felles sang og muligens en avsluttende instrumentalmusikk kan også ha sin plass i Søndagshandlingen.

Søndagshandlingen for barn er en betydelig del av konfirmantforberedelsestiden. Barna får her øvelse i å forholde seg til det kultiske, til andakten og stillheten, for på denne måten senere å bli mottagelige for konfirmasjonens sakrament.

Oslo, november 2015
Daniel Rudklint

Kristensamfunnets Dåp er rettet mot barnets vei fra den åndelige verden og inn i vår jordiske tilværelse. Den ønsker å virke styrkende på barnets jordiske liv, og den kan ses på som en velkomsthilsen fra alle dem som står rundt barnet og som skal følge det videre i livet. Som dåpssubstanser bruker Kristensamfunnet vann, salt og aske.

Som støtte rundt barnet står foreldre/foresatte i fremste rekke, men i Dåpen står det to andre rundt barnet i tillegg: Fadderne. Disse tar på seg dette oppdraget i frihet, for å kunne følge barnet og dets utvikling.

Barnedåp

Kristensamfunnets dåp er i hovedsak en barnedåp, som gis til barn fram til konfirmasjonen. Ritualet forteller at barnets sjel er sendt ned fra et himmelsk til et jordisk fellesskap, og her tas barnet imot og ønskes velkommen av de som står rundt barnet og danner dets jordiske fellesskap. Her lyser et åndelig menneskebilde frem. I østens og de førkristne forestillingene om sjelevandring var målet å slippe å fødes igjen på jorden. En Buddhas fullkommenhet ligger i å kunne si nei på en virkningsfull måte til de verdenslovene som fører en inn i jordlivet. Kristus derimot lot seg sende inn i jordtilværelsen. Faderen sendte ham, men inkarnasjonen ble ikke tvunget frem. Kristus ga frivillig avkall på sin guddommelige tilværelse og ofret seg inn i menneskeheten.

Det kristne mennesket får ikke sin frihet ved å si nei til livet, men ved at det sier ja. Mennesket blir forvandlet gjennom de erfaringene det gjør, og kanskje mest gjennom det som er smertefullt. Det er med på å forvandle verden gjennom det arbeidet det utfører, og meningen med livet blir oppfylt i den grad mennesket forvandles og forvandler. Til denne oppgave kommer sjelen ned på jorden, og den sier i frihet ja til den lidelsen og det arbeidet som ligger i dette. Gjennom dåpen gir Kristus sitt ja, sitt Amen, til barnets livs-ja.

Blodsbåndet og menigheten

Under dåpsakten sitter foreldrene og eventuelle søsken til barnet rett foran dåpsbordet med dåpssubstansene vann, salt og aske (se nedenfor). Ved siden av, til høyre og venstre, sitter vokterne, de to fadderne. Moren eller faren bærer det lille barnet. Denne plasseringen i rommet synliggjør en plassering på et annet plan, i skjebnen, som kan beskrives slik: Foreldre og søsken er barnets nærmeste pårørende i jordisk mening. Det er forbundet med dem gjennom sterke, naturlige bånd, familiebånd eller blodsbånd. Det dreier seg om instinktive, sosiale nødvendigheter som danner strukturene i slekten. I tillegg til dette familiefelleskapet kommer det et annet fellesskap inn via fadderne. De representerer menneskeheten som åndsfellesskap, som menighet, Kristi Jesu menighet.

Betydningen av blodsbåndet avtar ofte etter hvert som barnet blir eldre. Utviklingen, både den historiske og den personlige, leder ut av blodssammenhengen og frem til personlig selvstendighet. Mennesket finner sitt jeg, blir et selvstendig individ, og gjennom dette våkner også interessen for andre mennesker ut over den nære familie. For to tusen år siden ble det i menneskesjelene inngitt en kjærlighetskraft som gjør det mulig å kunne interessere seg for og engasjere seg i et annet menneske på en fri måte, uavhengig av slektskap.

Det å være fadder

I dåpsøyeblikket tar de to fadderne på seg en hellig oppgave ut fra “hjertets offerkraft”, som det henvises til i dåpssakramentet. Den består av to motiver: Å våke og å ledsage. Det er altså ikke snakk om å være reserve- eller ekstraforeldre. Urbildet finner vi i den himmelske verden. Barnets skytsengel våker over og ledsager barnet fra den åndelige verden. Og på jorden stiller barnet seg til disposisjon for Kristus. Hvordan våker vi over og leder som faddere, som voktere, en barnesjel ut fra dette perspektivet? Vi kjenner jo ikke målet, hvordan skal vi da kjenne veien? Oppfyllelsen ligger i at barnet selv finner sin vei.

Man kan altså si at vokternes oppgave er å se på barnet uten fordommer, eller mer positivt uttrykt: Å våkent interessere seg for og varmt si velkommen til det som gradvis viser seg og trer frem som det rent individuelle vesen hos barnet. Fadderne skal være et trofast du for det som er barnets sanne jeg. Dette skjer naturligvis ikke av seg selv. Ingenting blir til uten at utgangspunktet trofast blir gjentatt: "Å stille seg til disposisjon . . . " Selvfølgelig gjelder det i alle situasjoner der man møter fadderbarnet sitt. Men det kan også gjelde på et indre plan, der man ber eller gjennom meditasjon søker å komme i forbindelse med barnets skytsengel.

Vann, salt og aske

Den kristne dåpen går tilbake til den Oppstandnes oppdrag: Døp dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. I starten døpte urkirken voksne mennesker etter en forberedelse som tilstrebet at de skulle innse sannheten i denne kristne trefoldighetslæren og ta den opp som sin egen tro. Når vi nå døper spedbarn, beklager vi ikke deres manglende evne til å ta imot undervisning på et teoretisk plan. Tvert imot burde vi kanskje beklage at vi ikke mottar noen undervisning fra dem. De kommer jo fra den åndelige verden og døren er ennå ikke helt stengt. De vet hvordan det er der hvor de guddommelige vesenene er. Men nå er de her, og jo mer de våkner opp og blir bevisst denne verdenen, desto mer forsvinner den andre. Hvordan er det da her? Det er på dette spørsmålet kristendommen har et helt unikt og uendelig stort svar: Ordet ble kjød, Gud ble menneske. Vi blir ikke født inn i en gudsforlatt verden, og vi kan formidle dette som en eksistensiell jordisk erfaring gjennom dåpssakramentet.

Med de tre jordiske substansene vann, salt og aske berøres barnets kropp mens dets navn blir uttalt. Han som var, er og kommer berører barnets jordiske vesen og viser med dette at det ikke bare er tyngde, mørke og kulde som virker i verden. Gud er ikke død. Han lever og virker, for at mennesket skal ta ham opp i tanke, følelse og vilje. Hodet, brystet og lemmene er de kroppslige uttrykkene for disse sjelekreftene. Berøringen med de tre substansene skjer ved at pannen tar imot vannet, brystet asken, og haken, som er et lem, tar imot saltet.

Så følger tre korstegn hvorved den trefoldige Gud blir påkalt. Ved slutten av ritualet leses "Fader Vår", og for første gang blir det nydøpte barnet tatt med i Kristi Jesu menighets universelle "vi", "vår" og "oss".

Bjarne Edberg,
Prest i Kristensamfunnet i Sverige.
Oversatt av Ellen Brinchmann
Trykt i "Kristensamfunnet" Mikkelsmess 2001
Bearbeidet og forkortet av Kristine Høiland sommer 2015

KONFIRMASJON?
Kristensamfunnet begynner sine konfirmasjonsforberedelser i september, med konfirmasjoner april/mai.
Kontakt:

Oslo-området: Elisabeth Sykora (elisabeth.sykora@gmail, 41347335), Daan Ente (ente.daan@gmail.com, 48443975).

Hamar-området: Daan Ente (ente.daan@gmail.com, 48443975).

Ungdomstiden

Ungdomsårene er en tid med mange nye muligheter, men også utfordringer. Det er en tid hvor man blir kjent med seg selv og opplever nye aspekter av menneskene og verden omkring seg. Barnets perspektiv utvider seg fra å være opptatt av det nære, som familien og skolen, til å omfatte samfunnet rundt seg og verden forøvrig. Ungdomsårene er innledningen til livet som voksen. Frihet til å ta egne beslutninger og bære ansvaret for konsekvensene av dem, kjennetegner det å være et voksent og myndig menneske. Alle mennesker begynner for alvor å lære dette som ungdom, og det preger oss resten av livet. Konfirmasjon er sakramentet som viser det unge mennesket veien i denne overgangstiden.

Forberedelsen til konfirmasjon

Forberedelsen til konfirmasjon annonseres på den enkelte menighetens hjemmeside (se disse). Den består av tre deler:

Undervisningen tar bla. opp det kristne årsløp og Kristensamfunnets sakramenter og ritualer, kristendommens utvikling, og etiske og moralske spørsmål knyttet til aktuelle temaer i tiden. 

Det andre aspektet av forberedelsen er regelmessig deltagelse i Søndagshandling for barn. Dette hjelper konfirmantene til å forbinde seg med det kultiske liv, og det bereder veien til konfirmasjonen selv.

I løpet av forberedelsestiden deltar alle konfirmanter i Norge på to konfirmantleirer på Kristensamfunnets leirsted Olsby gård, Hamar. Med aktiviteter som musikk, lek, samtale og samvær blir konfirmantene kjent med ungdommer fra andre steder i Norge. Leirene gir dem også anledning å møte Kristensamfunnets ritualer, både Søndagshandling for barn og Menneskevielsens handling og også en kveldsandakt – Kultisk avslutning. I de tre døgn som leirene varer er det også tid til undervisningstimer.

Konfirmasjonen

Konfirmasjonsritualet består av to deler. I første delen er sakramentets ordlyd rettet mot overgangen fra barndom til ungdom. Konfirmantene mottar en velsignelse for deres videre vei i livet og det blir holdt en kort tale for dem. Den andre delen er Menneskevielsens handling med nattverd for konfirmantene.

John Rawcliffe
September 2015
Bergen

Utgangspunktet for samtalens sakrament/skriftemålet er en eller flere samtaler mellom prest og den som søker denne samtalen, ofte for å belyse en aktuell livsituasjon. Samtalen avrundes ved at presten leser en kort ritualtekst foran alteret. Det er ønskelig at vedkommende som mottar sakramentet, delta i Menneskevielsens handlingen og tar imot kommunionen en av de påfølgende dager. Dermed står dette sakramentet i en sammenheng og en prosess på fire steg: samtalen, ritualet og deltakelse i Menneskevielsens handlingen med mottakelse av kommunionen. Men første steg er at man har besluttet seg for å be om samtalen.

Det betyr at det hele fører oss i en proses hvor vi skrittvis går gjennom våre vesensdeler. Det begynner med jeg-beslutningen, å be om en samtale. I samtaledelen belyser sjelen seg selv. I ritualtekst- lesingen foran alteret preges vårt livslegeme. Og i kommunionen blir prosessen til substans ved at det hele forbinder seg med brød og vin, Kristi legeme og blod.

Vedkommende som tar imot sakramentet er alene, sammen med presten. Presten representerer den åndelige verden i denne situasjonen. Dermed blir sakramentet gjerne et møte med seg selv, sett i et åndelig lys. Gjennom dette møtet kan det som er i utakt i ens livssituasjon komme på sin riktige plass. Sakramentet kan derfor få en ordnende kvalitet.

Det hele er en varsomt prosess. Meningen er å kunne stille det man ønsker å belyse fram for Kristus og den åndelige verden. Kanskje kan livsknuter løse seg, eller bli mer tålelige. Kanskje opplever man at ved å regelmessig ta imot sakramentet, oppstår det en livshygiene som hjelper en gjennom livet. Hvor ofte og når en ber om samtalen er individuelt betont.

Daan Ente
Bergen, oktober 2015

Kristensamfunnet har flere ritualer rundt dødsfall. (Les også om Sykekommunion under temaet Menneskevielsens handling.)

Den siste olje gis til den døende, og er en hjelp når døden nærmer seg. Den er en styrking av den døende og dennes bevissthet om det som nærmer seg og det evige liv.

Utsigningen, den 1. del av gravferdsritualet, skjer den tredje dagen etter dødsfallet. Skikken er at den døde ligger i åpen kiste i bårerom i kirke eller i kapell, eventuelt hjemme dersom man ønsker det og har mulighet, og at han/hun får ligge der inntil utsigningen har funnet sted. Mange pårørende og venner finner trøst og hjelp i å sitte ved den avdødes kiste i denne tiden. Selve utsigningen er et kort ritual hvor man henvender seg til den avdøde og ledsager vedkommende på dens vei inn i det evige.

Gravferdsritualets 2. del finner sted som regel innen en uke etter dødsfallet. 1. og 2. del av gravferdsritualet kan også forrettes sammenhengende. Teksten som leses følger den døde på dens videre vei inn i den åndelige verden, og ledsages også av en biografisk tale fra presten.

Minnehandling for den avdøde, som foregår i rammene av Menneskevielsens handling, kan avrunde det rituelle forløpet i sammenheng med gravferden. Ved en eventuell urnenedsettelse kan presten bistå.

Det finnes et eget gravferdsritual for barn.

Dødens omkrets:

Siste olje, Gravferdsritualer og minnehandling for de døde

Døden fører mennesket til avslutning på den jordiske livsvei. Den skiller den synlige kroppen fra det usynlige, sjelelig-åndelige vesen. Oppløsningsprosessene begynner for det fysisk-stofflige, men det som var individets personlige uttrykk, det som levde i tanker og følelser og det som viste seg i viljesimpulser, det lever videre. Det er uforgjengelig og tilhører den evige verden. Den verden hvorfra alle mennesker er født inn i jordelivet.

Et menneske som føler at døden nærmer seg, som ved et alvorlig sykdomsforløp, kan forberede seg på denne overgangen ved å motta Den siste olje. Hvis det er ønskelig, kan Samtalens sakrament/Skriftesakrament og Sykekommunion gis før Den siste olje. Samtalens sakrament/Skriftesakrament har i dødens nærhet en spesiell karakter. Det gjelder å akseptere døden. Det er en unik mulighet for et tilbakeblikk på livet, se på livets utfordringer og mulige uoppløste knuter, og se i takknemlighet på det som livet har bragt. Med Sykekommunionen kan Nattverden tas imot for siste gang. Nattverden innebærer møte med den Oppstandene, Kristus, gjennom hans legeme, hans blod og hans fred. Dette kan gi kraft og tillit til å gå de siste skrittene. Disse to første sakramentene forutsetter full bevissthet. Derimot kan Den siste olje mottas så lenge livsfunksjonene er i gang, altså selv om den mottakende er bevisstløs. Den siste olje innledes ved å lese fra Johannesevangeliet, kapittel 17, fra Kristi avskjedstale, den store forbønnen for menneskeheten. Med viet olje tegnes det tre kors på pannen, ledsaget av ordene som taler om Kristi nærvær og ledsagelse gjennom dødens port.

Etter at døden har inntruffet, lever den døde i bildene fra det levede livet, brettet ut som i et stort tilbakeblikk, som brikker i et mosaikkbilde. Omlag tre dager tar det. Ofte ser vi i denne tiden at den avdødes ansikt og uttrykk forandrer seg. Lar det seg praktisk gjennomføre, kan man la den døde ligge i åpen kiste, hjemme eller i et bårerom. Familien og venner kan ledsage den avdøde ved å lese høyt fra evangeliene, som beskriver Kristi liv og virke på jorden. For pårørende og venner gir denne tiden en mulighet for ro og ettertanke. Og i samtalen med hverandre om den avdødes liv, oppleves ofte en varme og nærhet. Det kan være en god begynnelse på sorgprosessen.

Utsigningen, gravferdsritualets første del, kommer tre dager etter dødsfallet. Den er en orientering for den avdøde, for vedkommendes videre vei inn i den åndelige verden. Utsigningen hjelper oss gjenlevende til å ledsage den avdøde, fra denne til den andre verden. Til avslutning av ritualet stenkes avdødes legeme eller den lukkede kisten med viet vann. Utsigningen forrettes fortrinnsvis ved den åpne kisten. Liket svøpes og kistelokket legges på etter ritualet.

Ritualets andre del holdes om lag etter en uke etter dødsfallet, i gravkapellet eller krematoriet. Nå skal legemet overlates til jorden eller til kremasjon. Med kjærlige tanker følger familien og venner den avdødes sjel over til livet i den åndelige verden. Presten holder en biografisk tale, hvor en trekker de store linjene i livet, og tegner et sannferdig bilde av personen. Under ritualet anvendes viet vann og røkelse.

På en etterfølgende lørdag kan det i menigheten holdes Menneskevielsens handling med en spesiell bønn for den avdøde (Minnehandling). Som under gravferdsritualet møter vi den sorte fargen i de kultiske draktene. Årstidsbønnen, i begynnelsen og slutten, stiller oss inn i den aktuelle tiden i det kristne årsløp. I evangelielesningen hører vi fra Markus kapittel 16, om Maria Magdalenas møte med den Oppstandene påskemorgen. I en avsluttende bønn, etter nattverden, nevnes den avdødes navn.

For barn under konfirmasjonsalderen er det et eget gravferdsritual.

Markus Schultze-Florey og Siri Schultze-Florey
Trondheim august 2015

Samliv og ekteskap

I dag lever mange mennesker sammen som par uten å ha giftet seg eller bekreftet sitt forhold på annen måte. Andre registrerer forholdet sitt rettslig hos sorenskriveren. Å inngå i et ekteskap er en mulighet for de som ser at samliv med et annet menneske har både rettslige og også åndelige aspekter.

Mennesket er et sosialt vesen. Men vi opplever intenst at vi er også individer og ønsker å finne vår egen individuelle vei i livet. Motsetningen mellom behovet for å være en del av en sosial sammenheng og å finne sin egen vei er grobunnen for både personlig vekst og utvikling, men kan også være en kilde til vanskeligheter i mellommenneskelige forhold.

I dag er det å leve sammen ikke lenger bundet av konvensjon eller forventinger utover de man selv velger. I ektevielsens sakrament sier mannen og kvinnen «ja» til å inngå i et livsfellesskap. De trenger å holde i bevissthet, både hver for seg og sammen, at kjærlighet er den forvandlende kraft i livet. Og at Kristus har denne kraften som en del av sitt vesen. Gjennom livets gleder og utfordringer kan begge finne frem til dette forsonende og belivende element i samlivet med den andre. Å danne og å bygge dette fellesskap gjennom ekteskap er det felles mål som begge bekrefter ved å motta ekteskapssakramentet.

Forberedelsen

I tiden før ektevielsen føres samtaler mellom paret og presten. I samtalene går man sammen gjennom de forskjellige aspekter av vielsesritualet. Temaer som blir berørt her kan være innholdet av ritualteksten, bruk av Kristusbilde som står på et bord foran paret og symbolene som blir brukt under vielsen - ektevielsesringene og to trestaver som blir bundet sammen i form av et kors.
Prestene i Kristensamfunnet avstår fra å benytter seg av vigselsretten. Dette tydeliggjør skillet mellom ekteskapets rettslige og åndelige aspekter. Et par som inngår ekteskap i Kristensamfunnet skal derfor sørge for at de inngår en sivil ektevielse før ektevielsen i Kristensamfunnet.

I forkant av ektevielsen og gjerne tidligere på samme dag kan paret sammen med forloverne delta i Menneskevielsens handling.

Ektevielsen

Paret velger to forlovere til bryllupet. Disse bevitner bekreftelsen som en åndelig realitet som paret gir hverandre. De er vitne til beslutningen disse to menneske gir hverandre om livets fellesskap. Under ektevielsen mottar paret ringer fra hverandre. Disse representerer det forenende og utlignende element som skal bringe dem sammen og gi dem kraften å danne et livsfellesskap. Under ritualet henvender presten seg til paret i en tale som viser hen til betydningen av dette øyeblikk.

Ektevielsen kan bekreftes og fornyes etter 25 og igjen etter 50 år. Da blir ritualet feiret igjen.

Ekteskapssakramentet henvender seg til mann og kvinne. Par av samme kjønn kan velsigne deres forhold i et eget ritual – velsignelse av par av samme kjønn.

Velsignelsen for likekjønnete par

Mennesker av samme kjønn kan bekrefte deres forhold foran alteret i form av en velsignelse. Denne velsignelsen er en kultisk handling. En forberedelsestid, i samtale med en prest, går forut for velsignelsen.

Velsignelsen for par kan bestå av tekster fra både Det gamle og Det nye testamente. Det leses også bønn. Presten holder en tale for paret i anledning dagen. Musikk og sang ledsager denne kultiske handlingen.

John Rawcliffe
Bergen, mai 2017

Prestevielsen er et sakrament man mottar etter en forberedelsestid ved noen av Kristensamfunnets utdanningssteder (se link) og etter at ledelsen av Kristensamfunnet internasjonalt har anerkjent vedkommende som kandidat til presteyrket.