Våren er i full utfoldelse. Nytt liv oppstår, livskreftene bryter ut av vinterdvalen og alt i naturen begynner å spire. Naturen fødes på nytt, kan vi kanskje si. Påske og oppstandelse hører til våren i vår nordlige del av verden. Hadde vi bodd på den sydlige halvkule, ville høsten og det avsluttende vært bakteppet. Hvordan kan vi forstå påskens budskap? Her er en refleksjon fra ett ståsted.
Avisa Vårt land er det offisielle kristen-Norges avis. Den er viktig å lese dersom man ønsker en forståelse av hvordan det tenkes i det øvrige religiøse Norge.
I mars hadde Helge Hognestad et innlegg i avisa om Kristi død på Golgata, som han mener er en mytisk fortelling. Den kan være ytre sann, skriver han, men han gir den ytre historien lite vekt. Den bør forstås som en indre fortelling. Han bruker Paulus sine ord om «ikke jeg, men Kristus i meg» som en beskrivelse av det han kaller veien til indre visdom, sannhet og dyp selverkjennelse. Ved Kristi død på korset forstått som en mytisk fortelling tok han ikke på seg våre synder, men viste oss at egoet, vårt selviske jeg, må dø for at mennesket skal kunne utvikle seg i åndelig retning.
Biskoper, professorer og redaktøren i Vårt Land tok til motmæle. Gud tok konkret bolig i Jesus fra Nasaret, og døde på Golgata for våre synder, skriver de. Dåpen frelser, og renser synden. Nattverden gir tilgivelse, forsoning og fellesskap i Kristus. Oppstandelsen er det nye omdreiningspunktet for hele verdens utvikling. Å ta imot Guds ord og tro på dette betyr å ta del i Kristi kropp både åndelig og fysisk. Da jeg leste deres innlegg strevde jeg med å få tak i hva de egentlig mener. Ordene de bruker om Kristi kjærlighet og omsorg for menneskene og verden gjennom sin offerdød forstår jeg som en kristen morallov om å være og virke i verden som et godt menneske i takknemlighet over det som skjedde den gang.
Og slik har diskusjonen fortsatt i Vårt land siden Hognestads første innlegg. Jeg leste det med stor interesse. For de har da rett i noe, begge leire? Selvfølgelig har de mer dybde i deres forståelse enn et par avisartikler kan romme. Men det virket som om de manglet begreper og forklaringer som kunne brakt dem sammen i en større forståelse. For da ville diskusjonen blitt virkelig interessant. Hvordan kunne biskopene og professorene ha møtt en forståelse av at Kristus er i oss, og ikke avskrevet den som «gåtefulle drømmer om utopisk frigjøring?» (sitat fra mot-artikkel om Hognestads syn). Og hvordan og i hvilket lys ville Hognestad ha forklart det som skjedde den gang, dersom han da ikke fullstendig avviser det? Med andre ord: hvordan kan den indre og ytre forståelse av Kristi gjerning supplere hverandre?
Jeg tror at de historiske hendelsene den gang var noenlunde slik det er beskrevet i Det nye testamentet, men ikke slik vi ville fortalt en historie idag, med kildehenvisninger og beviser for hva som har skjedd og direkte sitat på hva som ble sagt. Og jeg tror de inneholder en dypere fortelling. Disse må tolkes, og her ser man ulikt alt etter hvilke forståelsessbriller man tar på seg.
Jeg tror Bibelen inneholder urbilder fra menneskehetens utvikling i fortid, nåtid og framtid. Kristus var i fortiden tett forbundet med denne utviklingen som det skapende element. Han tok bolig i mennesket Jesus fra Nasaret for å fortsette sin skapende gjerning først i ett menneske, deretter som en mulighet for alle mennesker. Kristus i oss, som Paulus erfarte, er altså blitt mulig for alle. Det er det nye skapende prinsipp. Gjennom oss blir han skapende i nåtid og framtid.
Den oppstandne Kristus var en realitet. Han viste seg for sine disipler og tilhengere gjentatte ganger i de 40 dagene mellom påskemorgen og Kristi Himmelfart. Han gikk gjennom lukkede dører og tette vegger, kom og forsvant, og her strever man i den kristne fortelling med å forstå hvilket legeme det var som kunne oppføre seg slik. Verken Maria Magdalena, som så ham først ute ved graven, eller Emmaus-vandrerne forsto hvem han var. Det virket som om de måtte oppdage ham med nye øyne. Først da kunne de gjenkjenne ham. Det vi kjenner som materie, og som er håndfast og konkret, må her ha gjennomgått en transformasjon.
Denne transformasjonen måtte være et resultat av det som kroppen til Jesus fra Nasarat hadde gjennomgått. Den hadde vært bolig for Kristus i tre år, en unik engangshendelse. Et høyeste guddommelig vesen hadde bodd i en jordisk kropp. Det er nesten ikke til å forstå. Og bare den som tror at mennesket ikke utvikler seg, verken fysisk, sjelelig eller åndelig, kan tro at dette ikke skulle ha betydning for denne konkrete kroppen.
Og omformingen stoppet ikke der, men var et stopp på veien mot himmelfarten. Da forsvinner formen og opplevelsen av materie igjen for disiplene, og en ny virkelighet blir etablert. Nå er han uten bindinger til konkrete steder og bestemte mennesker, men forent med menneskeheten, jorden og dens videre utvikling. Og her ligger forklaringen på hva Paulus som den første så og hørte i skyenens rike etter himmelfarten. Bibelen beskriver det som en ytre hendelse, men Paulus selv setter ord på den indre erfaringen som «ikke jeg, men Kristus i meg». Og det som en gang er kommet inn i verden, kan erfares av alle mennesker.
Og for å komme dit, må vi bli som barn igjen, sier Kristus. Paulus var godt voksen da han igjen «ble et barn». Et barn blir til ved en befruktning mellom noe som gir og noe som tar imot. Når det fødes er det helt åpent, undrende, skuende og mottakende. De tre første årene bruker det på å lære seg å stå oppreist, tenke og snakke. Paulus ble blind i tre dager, og endret sin verdensanskuelse. Han kunne avvist det han ble gitt. Vi må altså ville ta imot det som vil bli gitt oss av Kristus, vi må la oss befrukte. Det kan være både sorg og glede som skal tas imot. Og da begynner vårt eget indre arbeid med å stå oppreist i oss selv på en ny måte, hente tanker fra andre høyder og dybder i oss selv og snakke ut fra et nytt ståsted. Det har funnet sted en ny fødsel. Denne gangen indre sett, og med Paulus og dermed også Hognestads ord «Kristus i oss» som rettesnor. Den er uløselig forbundet med et stort ansvar for verden og menneskeheten. Synden sett ut fra dette perspektivet består i å ikke ta imot, fordi det som vil bli oss gitt tilhører oss og må forløses av oss.
Derfor kan påsken både høre til det som spirer fram på nytt, og det som avsluttes og kan høstes. Kristus er nå tilstede i alt og i alle, og de nådefylte oppstandelses-erfaringer for det enkelte menneske skjer uavhengig av årstid.
Kristine Høiland
Bilde: Arne Haugen Sørensen, Danmark
