Adventstreet står i kirken. Et enkelt grantre. For noen år siden brukte vi i Kristensamfunnet å sette opp to trær, et på hver side av alteret. Livets tre og Kunnskapens tre har nå blitt til ett. Slik har vi foran oss et levende bilde på Kristus, som forener. Kristus bringer det nye, det skapende, det som vil bli og er i sin vorden. Dette er adventsord som vi hører i Årtidsbønnen. De levende adventsordene kan ikke i disse dager klinge i felleskapet i kirken, men de er der og uttrykker lengselen og håpet om det gode, det som fødes i Julen.
Igjen synes dette gode å være truet, og vi kan fortvile over hvor ødeleggende mye av det vi mennesker driver med, er. Vil vi aldri lære å leve i samklang med naturen, med alle skapninger og kosmos, med alle våre medmennesker? Det virker som vi igjen og igjen må feile. I min barndom hørte vi på en protestsanger, og det er en setning jeg husker: «Jeg har sett for mange verdener til fortsatt å tro på en eneste». Dette høres fatalistisk ut. Vedkommende sanger flyktet inn i hasjkulturen og bygget en skinnverden. Hva slags verden ønsker vi egentlig å skape med hverandre?
Det må være mulig å snu og finne en ny retning. Vi kan bygge et samfunn som er bærekraftig og tar vare på alt liv. Der vi har ekte opplevelser og sant samvær. Et samfunn som vil det nye. Vi får neppe snudd utviklingen hvis vi ikke tar det åndelige på alvor. Det finnes en åndelig og guddommelig verden, som vi er en del av og som mer og mer vil bli, vokse og forvandle oss selv, fellesskapet og samfunnet.
Kristus er kjærlighetens og forvandlingens lærer. Han viser veien til det nye, til det som vil vorde. Der hvor fruktene fra Kunnskapens tre henger side om side med fruktene fra Livets tre. Bevisstheten om det levende er det som forener de to. Det merkelige er at Kristus fører oss dit gjennom døden. Dødens brodd er ikke absolutt. Vi kan oppleve at alt det vonde vi møter, er krampetrekninger, er våre forsøk på å støte gjennom det ødeleggende og dødbringende. Alvor er det som råder.
Dette er adventstidens paradoks: Mørket, det vonde og ødeleggende- og samtidig det som vokser stille fram. Det skjøre, sarte, vakre og sårbare. Kjærligheten vil fødes i verden, i våre hjerter. Kjærlighetens barn ønsker å bli til og ønsker å være det avgjørende for hele skaperverket. To trær blir til ett. Splittelsen oppheves. Det helhetlige vokser fram, langsomt. Vi må ikke frykte. Vi må ikke gi opp. Verden kan forvandles, av oss, av felleskapet, der hvor vi møtes fra menneske til menneske. Der hvor vi gir det menneskelige rom for å vokse og være.
Med gode adventsønsker til alle, Daan
