Januar og epifania er forbi. Stjernen de tre vise menn fulgte står ikke lenger over krybben med det nyfødte barnet. En tid mistet de den av syne, og forvillet seg inn i Jerusalem og til Herodes for å spørre om veien. Stjernen dukket opp på himmelen igjen da de gikk videre. Men nå var motkreftene vekket. Pasjonstiden hadde fått sin første impuls.
Påsken er en bevegelig høytid. I tidsrommet mellom 22. mars og 25. april feirer vi 1. påskedag, alt etter om påsken er tidlig eller sen. Og fire uker før 1. påskedag begynner så pasjonstiden, som er Kristi lidelsesvei mot Golgata og korsfestelsen. Pasjonstiden er derfor også bevegelig. Ytre sett begynner den i år 20. mars, men den kan åndelig sett begynne allerede i februar.
Mange syns denne tiden er krevende. Man kan oppleve seg som tiltaksløs og gledesløs. Energien forsvinner, og man gransker seg selv og lurer på hva som er galt. Trolig er svaret allerede nå: pasjonstiden. I ukene fram mot påske vandrer vi åndelig sammen med Kristus, som hvert år, igjen og igjen, må bryte lenkene som holder menneskeheten fanget i jordisk-materielle forhold, slik han gjorde det før oppstandelsen 1. påskedag for 2000 år siden. I vår bevissthet erfarer vi ikke denne med-vandringen. Men noe av vår indre kraft forlater oss for å følge Kristus, og dermed kjenner vi på manglende krefter i vårt daglige liv. Dette er den ubevisste delen av pasjonstiden.
Følger vi med i samfunnsutviklingen, har også den bevisste delen av vårt liv fått mye å bære. Uro i verden og krigsretorikk skremmer. Forhåpentligvis er vi ferdig med korona-restriksjoner. Trolig merker vi nå hva de to siste årene har gjort med oss, og hvilken innsats vi nå må gjøre for å finne tilbake til bærende, sosiale liv. Vi er ikke skapt for å være eneboere. Vi trenger hverandre uten en skjerm imellom, og vi trenger kraft for å bære det som strømmer imot oss fra alle verdens hjørner. Men noe av denne kraften har altså forlatt oss for å gå med Kristus, og dermed blir vi ekstra sårbare også i vårt bevisste liv.
De to evangeliene vi leser nå er en opptakt til pasjonstiden.
Matteus 20 handler om arbeiderne i vingården, hvor jordeieren tar inn arbeidere gjennom hele arbeidsdagen og lønner dem alle likt, uavhengig av lengden på arbeidsdagen. Vi er alle arbeidere i Vår Herres vingård. Fra vi blir født til vi dør er vi medarbeidere og medskapere. Dagens hete og strev, men også glede og samhold, er en del av arbeidsbetingelsene. Vi har ant grunntrekkene i våre liv da vi gikk inn i det ved fødselen, og når vi går ut av det igjen har vi forhåpentligvis ervervet oss mer av det vi alle søker: et bærende jeg. Ingen kan opptjene mer lønn enn et fullt og helt jeg. Men så stiger kanskje spørsmålet opp: Hvordan arbeider man, egentlig?
Lukas 8 forteller om såmannen som sådde på steingrunn, på veien, blant tornekratt og i god jord, og hvordan såkornet spirte alt etter vekstbetingelsene. Kristus forteller dette som en lignelse til folket, og forklarer lignelsen for sine disipler. Og her må vi, som er arbeidere i vingården, anse oss som tilhørende disippelflokken. Såkornet er Kristi ord, som i vår tid kommer fra mange hold. Vi skal bare høre det, på riktig og fruktbar måte. Da faller det i god jord, vokster villig og gir mye næring. Men så kan spørsmålet melde seg: Hvordan hører jeg?
Trolig erfarer man pasjonstiden tydeligere jo eldre man blir. Kanskje er det stille utholdenhet som gjelder disse ukene? Kanskje er det et rolig blikk innover og utover som trengs? Kanskje skal vi bære litt ekstra dette året, for å avlaste de unge og andre som strever med å bære? Kanskje kan vi gi godhet til den som trenger det, fordi vi forstår hvorfor vi belastes?
Hvor lang tid den opplevde pasjonstiden varer er individuelt. Underveis kan vi huske på de gangene tillit til det nye som skulle komme, og takknemlighet for det gamle som skulle avsluttes, steg opp i vårt indre. Det er grunnholdninger som kan bære igjennom pasjonstiden også. Noe nytt er på vei. I naturen er sollyset kommet tilbake, og snart kommer solvarmen. Vår indre stjerne veileder og følger oss fra mørket og ut i lyset og varmen, selv om vi en tid kan miste den av syne.
Kristine Høiland
