Den er en eldgammel kunnskap at gudene og sola var tett forbundet. Sola vekket livet i naturen igjen etter vinterens dvale. Barna ble født slik at de kunne vokse seg sterke gjennom våren, sommeren og høsten, slik dyrene i naturen ennå gjør det. At det var lyst store deler av døgnet ga trygghet og mulighet for livsutfoldelse, og man slapp å bekymre seg for kulde og mørke. Sola var den livgivende faktor, og man tilba og æret solguden der ute i verdensrommet.
Så begynte noen kulturer å ane at denne solimpulsen nærmet seg jorden. Gudene man før så i flertall i sol og natur ble en Gud og en vilje, men fortsatt bortenfor og utenfor den menneskelige tilværelse. Johannes døperen var den som så at nå er solguden kommet ned på jorden.
Tiden målte man før ved hjelp av timeglass, der en bestemt mengde sand løp fra det øverste kammeret gjennom en smal sjakt ned i det nederste. Da det øverste kammeret var tomt, visste man at en bestemt tid var gått. Så snudde man timeglasset, og det samme gjentok seg. Det var et lukket system uten innflytelse utenfra. Det er som om Johannes sto i den smale sjakten og oppfordret menneskene til å se at nå kom noe helt nytt inn i jordutviklingen. Timeglasset kan ikke snus igjen, viste han dem. Tiden blir aldri mer den samme.
Landskapet der Johannes døpte taler også sitt eget språk. I nord ligger Genesaretsjøen, i et frodig og fruktbart landskap. Så renner Jordanelven rett sørover gjennom den frodige Jordandalen inntil den ender i Dødehavet, jordens laveste punkt, og så salt at den bærer navnet sitt med rette og er omgitt av ørken. Rundt denne nord-sør-aksen slo stamfar Jakob sine 12 sønner seg ned, i hvert sitt område. Jakob hadde fått navnet Israel, som betyr den som slåss med Gud, etter en nattlig slåsskamp med et englevesen. Ordet Israel er altså det åndelige navnet på et menneske. Dette menneskets 12 sønner representerer på mange måter en geografisk-åndelig legemliggjørelse av dette mennesket, og kanskje kan vi da ane at nord-sør-aksen mellom Genesaretsjøen via Jordanelven til Dødehavet er ryggraden.
Midt mellom ryggradens øverste punkt, som er vårt klare og tenkende hode, og dens nederste punkt, vårt mer ubevisste viljesliv, døpte altså Johannes. Det er som om han døper vårt hjerte. «Gjør Herrens vei rett» sa han, og vi kan legge til ordet kjærlig. Mellom hodets kalde klarhet og den handlende vilje skal det ligge et varmt bankende hjerte, er det evig aktuelle budskap også i dag.
Det er der solkreftene i oss er. Nå er de ytre solkreftene på sitt mest intense, og minner oss om den indre inspirasjon som Johannes framførte sitt budskap med. Vår oppgave er å bli en Johannes. Å være størst på jorden er en stor ting. Å være minst i Guds rike er enda større.
Kristine Høiland
Bilde: Johannes døperen av Leonardo da Vinci
