Våre sakramenter er prosessuelle og ikke bare punktuelle.
Når barnet døpes, settes det i gang en prosess som leder barnet til konfirmasjonen. I konfirmasjonen klinger ordene: «Husk dette øyeblikk i ditt liv, glem, det aldri…..». Når noen får tildelt Den siste olje, begynner en prosess som veileder en over terskelen, om tre dager, tre uker eller kanskje tre måneder.
Den punktuelle situasjonen er øyeblikket hvor en mottar sakramentet, men gjennom den prosessuelle karakter virker sakramentet i tiden. Ikke bare i nåtiden men også i fortiden og fremtiden. I fortiden skjer det gjennom at vi går sakramentet i møte. Under forberedelsestiden blir vi allerede berørt av sakramentets innvirkning og påvirkning. Der er et var, er og blir.
Den samme lovmessighet gjennom den prosessuelle karakter gjelder for evangeliet. Forbinder vi oss med evangeliets ord,
har det et var, er og blir. Derfor kan vi kalle evangeliet Det evige evangelium. Det har gyldighet og virksomhet til alle tider.
Det samme gjelder våre kristne årtidsfester. De er prosessuelle og feires derfor hvert år på nytt, og tilstedeværelsen av de relaterte hendelser er også på nytt til stede hver gang.
Det prosessuelle kan også betraktes som et uttrykk for det eteriske.
Vi samler oss i Norge regelmessig rundt et 12- tall altere, i seks menigheter, fem Camphill steder og på Olsby. I tillegg kan det holdes Menneskevielsens handling og sakramenter på andre steder og f.eks.ved konferanser eller konfirmasjoner. Det kultiske virker inn på eterlandskapet gjennom sin prosessuelle karakter. Dermed skapes det et sjikt i eterlandskapet, i den eteriske verden, som er relatert til Kristus og hans virke. Tilsynekomsten av Kristus i det eteriske i våre dager næres bl.a. av våre kultiske handlinger, av vår forbindelse med evangeliets ord og av våre erkjennelsessøkende feiringer av årstidsfester.
Dåpen i Jordan er tilsynekomsten av Kristus i jordens verden. Den kan oppfattes som den absolutt største begivenhet i jordutviklingen siden skapelsens dager. Derfor var Epifania den viktigste høytid i urkristendommen og er det fortsatt i Østkirken. Alle konsekvenser og betydninger aner vi bare noe av. Dette tar vi opp i feiringen av Epifania høytiden gjennom en erkjennelsessøken og med våre kultiske aktiviteter.
Vi er glade for at vi fikk feire Jul i kirkene våre også i år, selv om vi nå må ta pause igjen. Verdien av vårt virke ligger i det åndelige. Den er ikke enkel å få øye på. Men vi kan opparbeide en forståelse og erkjennelse for dens vesentlige betydning for jordens og menneskehetens videre utvikling. Vi kan styrke og fylle denne erkjennelse med våre opplevelser.
Kjernen av vår søken er Kristi virke, da, nå og i all fremtid. Hans virke som blir mer og mere relevant for jordens og menneskehetens utvikling. Et virke som har fått en ny dimensjon ved Kristi tilsynekomst i det eteriske i våre dager. Der hvor utsiktsløshet og fortvilelse råder, er han plutselig der eller kommer oss spontant og uventet i møte. Er der, og trøster.
Med en hjertelig Epifania- hilsen,Daan
