Utgangspunktet for samtalens sakrament/skriftemålet er en eller flere samtaler mellom prest og den som søker denne samtalen, ofte for å belyse en aktuell livsituasjon. Samtalen avrundes ved at presten leser en kort ritualtekst foran alteret. Det er ønskelig at vedkommende som mottar sakramentet, delta i Menneskevielsens handlingen og tar imot kommunionen en av de påfølgende dager. Dermed står dette sakramentet i en sammenheng og en prosess på fire steg: samtalen, ritualet og deltakelse i Menneskevielsens handlingen med mottakelse av kommunionen. Men første steg er at man har besluttet seg for å be om samtalen.
Det betyr at det hele fører oss i en proses hvor vi skrittvis går gjennom våre vesensdeler. Det begynner med jeg-beslutningen, å be om en samtale. I samtaledelen belyser sjelen seg selv. I ritualtekst- lesingen foran alteret preges vårt livslegeme. Og i kommunionen blir prosessen til substans ved at det hele forbinder seg med brød og vin, Kristi legeme og blod.
Vedkommende som tar imot sakramentet er alene, sammen med presten. Presten representerer den åndelige verden i denne situasjonen. Dermed blir sakramentet gjerne et møte med seg selv, sett i et åndelig lys. Gjennom dette møtet kan det som er i utakt i ens livssituasjon komme på sin riktige plass. Sakramentet kan derfor få en ordnende kvalitet.
Det hele er en varsomt prosess. Meningen er å kunne stille det man ønsker å belyse fram for Kristus og den åndelige verden. Kanskje kan livsknuter løse seg, eller bli mer tålelige. Kanskje opplever man at ved å regelmessig ta imot sakramentet, oppstår det en livshygiene som hjelper en gjennom livet. Hvor ofte og når en ber om samtalen er individuelt betont.
Daan Ente
Bergen, oktober 2015
