Nå i helgen finner prestevielsen sted i Berlin. Det er gledesfylt at blant de seks kandidatene er det to norske, Ragnhild Nesheim og Svenn Olav Kalvø. Ragnhild skal etter planen virke i Järna og Svenn Olav i Bergen. Dette betyr også at vår nordiske prestekrets blir beriket med to nye kolleger. Dette er i tillegg til de to finske prestene som ble viet i fjor.
Gjennom Coronasituasjonen er prestevielsen annerledes enn den pleier å være. Det vanlige er at så mange som mulig fra presteskapet i hele verden og mange fra menighetene deltar. Det pleier å være en festlig og høytidelig sammenkomst hvor mennesker fra hele verden, som er forbundet med Kristensamfunnet, møtes. For oss prester er det som å feire fødselsdag. Vi blir minnet på- og fornyer vårt prestevirke. Vi kjenner at vi arbeider ut fra felleskapet. For menighetsmedlemmer kan det gjøre inntrykk å oppleve noe av Kristensamfunnets vesen, dets felleskap og dets dype mening.
Alt dette er annerledes i år. Få kan reise, og mye av festlighetene rundt (servering og kulturelle bidrag), må sløyfes. Dermed blir også menneskemøtene færre og felleskapsopplevelsen blir ikke så sterk.
Likevel gjennomføres vielsen og kandidatene blir til fullverdige prester og blir utsendt til sine menigheter!
En prest har tre kjerneområder å ivareta: Det kultiske, forkynnelse og sjelesorg. Prestenes hender blir salvet med olje under prestevielsen, for å kunne virke i det kultiske. Pannen blir salvet med olje som et tegn på at han eller hun kan forkynne, som vil si å spre det guddommelige ord. Gjennom tre dråper olje som stenkes på hodet, får presten fullmakt til å utøve sjelesorg og med dette også ha ansvar for menighetens ve og vel. Dette gjelder også for den ytre organiseringen av menighetslivet.
Det er mange mennesker i vår tid som ikke ser nødvendigheten av at det finnes kirker og prester. Essensen av prest og kirke, av religion, er at vi prøver å forbinde himmel og jord. Dette innebærer en forståelse av at den himmelske, guddommelige virkelighet har betydning for oss mennesker på jorden. Hvert menneske er fri til å finne uttrykk for sin religiøsitet. Kristensamfunnet regner med en åndelig verden og vil aktivt skape forbindelser gjennom sakramentene, forkynnelse og sjelesorg.
Noen i menighetene søker sjelesorg, ut over deltakelse i det kultiske eller andre sammenkomster hvor forkynnelsen er tema. De ber om en samtale med presten, når noe i livet butter imot, når sjelen mister fotfestet eller når man er i en livssituasjon som trenger å belyses, eller å bli tatt tak i. Det er mulig å la samtalen munne ut i Skriftesakramentet. Da leses skrifteverset foran alteret. Dette er et høytidelig øyeblikk hvor den som skrifter, er alene sammen med Kristus og for et øyeblikk blir et englemenneske. I denne situasjonen berører himmel og jord hverandre for den som skrifter. Nye perspektiver kan utvikle seg over tid eller en finner igjen (tilbake) til seg selv, til det en egentlig vil leve og være i verden, for seg selv, for andre og for den guddommelige verden.
Med dette kan vi glede oss over at det blir flere nye prester som kan virke for Kristensamfunnets mangfold og menneskets vel, sammen med sine menigheter!
Daan
