MIDTEN

I middelalderen fantes det et kart hvor Jerusalem er verdens midtpunkt. Rundt byen var det tegnet et trekløver som ble dannet av Europa, Asia og Afrika. Den daværende kjente verden.
Det finnes legender som forteller om at Noah tok med seg Adams levninger i Arken og etter Syndfloden gravla dem på Golgata i Jerusalem. Derfor er det på mange bilder tegnet eller malt beinrester og en hodeskalle under Jesu kors på Golgata. Golgata, kalt hodeskallestedet, var en liten høyde rett utenfor bymurene på Jesu tid.

Man kunne si at Golgata på flere måter er verdens midte. Det bevarer levningene av jordens første menneske. Det var også stedet hvor en av jordens mest sentrale hendelser skjedde. Det var stedet hvor Kristi blod og legeme forbandt seg meg jordkloden og hvor Den oppstandne viste seg først for kvinnene.

Som det kommer fram i evangeliet, ble Jesu Kristi legeme lagt i en grav i en hage, rett ved Golgata. Kommer man til dagens Jerusalem, kan man besøke gravkirken. Den ble bygget opp av korsridderne etter den ødelagte gamle basilikaen, som keiser Konstantin hadde bygd på 400- tallet. Gravkirken er bygget over gravstedet til Jesus Kristus. Det finnes et sidekapell i sør, som er bygget over Golgatahøyden. Noen trapper fører opp. I selve Golgatakapellet står tre altere, ved siden av hverandre.

Dette beskriver noen motiver og ytre fenomener av midten.
Vi kan også kjenne innover og spørre oss hva midten er, spirituelt sett. Det er et spesielt sted, et hellig sted. Det helligste sted vi kjenner i vårt indre er forbundet med vårt hjerte, med vårt innerste indre. Der står vi oppreist med vårt Jeg, i sjelen. Der er vi hos oss selv, der er fred.

Ser vi på bilder av Den siste nattverden, sitter Jesus i midten. Suveren og ydmyk. Verdens midtpunkt. Derfra utgår alt videre liv. Det strømmer fra hans bryst og hjerte, ut av hans hender. Åpent og fritt. Ikke tvingende.

Leser vi evangeliet, er det i blant slik at ordet midten brukes: Kvinnen som sto igjen i midten (Johannes 8), Kristus, som den korsfestede, i midten mellom to andre korsfestede og som Den oppstandne i disiplenes midte.
Hver gang midten nevnes i evangeliet kan vi kjenne det spesielle. Kraften som strømmer derifra.
Vi kan si at Kristus er midten. Fra ham strømmer alt som fornyes. Alt som skaper liv. Alt som forvandler.

Trenger vi ikke i dag denne kraften mer enn noen gang før? Mye preges for tiden av splittelse. Vi blir dratt i to retninger, det som vil forherde, det som vil løse opp. Denne opplevelsen er veldig sterkt til stede og kan kjennes som noen eksistensielt i våre liv nå.

Den indre kontakten med midten er ikke nødvendigvis en permanent tilstand men noe som kommer og går. Kristi nærhet er ikke noe som kjennes hele tiden. Til dels må vi finne nærheten ved å erkjennende begi oss på vei: «Varm våre hjerter, opplys våre hoder».

I Himmelfartsepistelen hører vi uttalt at Kristus bor hos Faderen og hos oss. Ved hans kraft i vår sjel virker vi i verden.
Kristus vil virke i verden, i oss og gjennom oss. Vi søker midten, vi søker ham. At midtens kraft styrkes, er viktig, at vi har en virkelighetsforståelse av midten, at vi stoler på Kristus, for at det gode skal vokse og gro. At vi tror!

Daan.