Refleksjoner over evangelieteksten Lukas 17, 5-19.
“Gi oss større tro”, ber apostlene Kristus om, og de får høre om tjenere som fortsetter å arbeide til tross for at en lang dags arbeid er unnagjort. De ti spedalske møter Kristus og ber om barmhjertighet. De får beskjed om å vise seg for prestene, og de blir rene underveis. En av dem vender tilbake og takker, og får høre at det er troen som har frelst ham.
Troen er som er frø med uante krefter i seg, sier Kristus i evangelieteksten. Tro er i vår tid nesten synonymt med å være uvitenskapelig, umoderne, useriøs. Vi skal ikke tro, vi skal vite, sier mange. Og da overser vi at all viten er foreløbig. Den speiler det kunnskapsnivå vi til en hver tid har. Naturvitenskapen forsker på den verden som vi kan ta på, måle og veie. Den psykologiske vitenskap forsker på menneskets sinn og kan finne tilbøyeligheter og muligheter, men det indre i mennesket er mer hemmelighetsfullt enn dette. Begge vitenskaper er viktige bidragsytere for å forstå. Den gode forsker på begge disse områdene vil alltid søke videre etter nye muligheter for å forstå den komplekse verden som møter oss.
Det er her troen kommer inn. Troen driver oss videre. Den setter seg ikke til bords, tilfreds med dagens arbeid. Den søker videre for å finne nye forståelser, som ligger dypere enn de vi allerede har. Den kan bringe oss inn i et åndelig verdensbilde, i evangeliet bekrevet som et prestelig spor, hvor vi kan ane at en åndelig verden spiller med i de hendelser som skjer rundt oss og i oss.
Mange opplever at denne åndelige forståelsen nærmer seg det vi kaller viten. Det er som om noen sannheter etablerer et grunnfjell i vårt indre som ingen kan ta fra oss. Det er som en stille oase, hvor verden kan storme rundt oss mens vi er forankret i noe som er bestandig. Og kun den som står på samme grunnfjell kan gjenkjenne denne vitende erfaring. Andre vil kalle dette tro, og stille seg undrende eller avvisende til at noe slikt finnes.
Før vår fødsel var vi forenet med den åndelige verden og visste alt. Så ble vi jordiske mennesker, og glemte denne viten. Dypt i vårt indre ligger likevel kunnskapen lagret, og den kan glimtvis skinne fram. Disse glimtene er den viten vi erfarer som vårt grunnfjell. Vi søker og søker etter mer kunnskap og kontakt med dette utgangspunktet, og den åndelig søkende sjel har erfart Kristus som den som åpner det indre utsynet. Å erfare er ett aspekt ved dette, å erkjenne og anerkjenne hvem som medvirket og å vende tilbake for å takke, er en menneskelig handling som bringer erfaringen opp til den høyden det kommer fra.
