INNLEDNING
I forrige refleksjon, del 1, så vi at Bergprekenen den gang var en undervisning av disiplene. Det står i Joh. Åpenbaring 5, 9-10 at Kristus har frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Du har gjort dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal herske som konger på jorden. Vi kan dermed se på Bergprekenen som en undervisning for menneskenes nåtid og framtid. Kristus og disiplene gikk ned fra fjellet og virket blant menneskene. Stafettpinnen ble deretter gitt videre til hvert enkelt menneske.
Det er jegets utvikling som skildres, med ord og bilder som må tydes og forstås. Den gamle loven ga form, jegets utvikling fyller formen med innhold, og Kristus er dette innholdet.
Fortsatt trenger vi formen. Vårt demokrati er en type form. Arbeidslivet og organisasjoner en annen type form, og også sosiale forbindelser lever seg ut i former. Det er avtalte spilleregler mellom oss for at fellesskapet kan fungere. Alternativet til formkraft i slike sammenhenger kan ofte være kaos, egenrådighet og anarki, fordi jeget ennå ikke kan erstatte formen med innhold som har den nødvendige åndelige substans.
Dette jeget er egentlig et mysterium. Vi sier “jeg” om oss selv, men aner at jeget er så mye mer enn det vi sier. Eventyrene kan være en innfallsport til høyere anelse. Espen Askeladd må gjennom farer og prøvelser før han kan gifte seg med prinsessen og få kongeriket. Ofte står onde stemødre eller gjenstridige konger mellom ham og målet. Og vi aner at Askeladden er vårt jeg, på vei mot høyere mål og foredlet gjennom sjelelige prøvelser.
Kort fortalt inneholder Bergprekenen tre hovedtemaer: Jegets utvikling (Matt. 5, 1-16), jegets indre vei (Matt. 5, 17-48), og jegets motstandskrefter (Matt. 6 og 7).
JEGETS UTVIKLING (MATT. 5, 1-16)
Man kan beskrive det åndeliggjorte mennesket på mange ulike måter. I antroposofien brukes ord som mange kanskje er kjent med; fysisk legeme, eterlegeme og astrallegeme, forvandlingen av disse og jegets utvikling, i alt ni utviklingstrinn. De ni saligprisningene er en annen måte å beskrive det på.
Det begynner med å være fattig på ånd, å ha mistet den gamle og selvsagte åndelige tilknytning. Dette er en jordisk erfaring som preger det jordiske legeme. Jeget i oss må bære og anerkjenne denne livsbetingelsen, og lengte bort fra den. Først da kan vi begynne på den utviklingsveien som Bergprekenen er.
De øvrige åtte saligprisningene kan vi se på som en beskrivelse av hvordan mennesket forvandles av denne Kristus-lengselen. Et bilde av mennesket som er i ytre og indre balanse vokser fram. Et menneske som kan bære lidelse, opptre med selvbeherskelse, tørste etter rettferdighet og utøve barmhjertighet. Som har et rent hjerte og utstråler fred.
Hjertet har en vidunderlig framtidsoppgave. Det er vårt åndelige øye. Vår hjerne er et kaldt organ. Intellektet analyserer, kalkulerer, og beregner. Ikke bare ytre jordiske ting, men også sjelelige og mellom-menneskelige ting skal forstås. Når tankens klarhet og hjertets varme finner sammen, kan vi virke i den fysiske og åndelige verden på den riktige måte. Nå er vi i bevissthetens tidsalder, som reflekteres i den 6. saligprisningen, salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud, og stadig kan vi lese eller høre historier om enkeltmennesker som gjør noe stort og uventet fordi hjertet og tanken samhandler.
Til slutt i saligprisningene står det åndeliggjorte og fullkomne mennesket for oss og er blitt jordens salt, verdens lys og medbygger av byen på fjellet. Saltet kan være et åndelig bilde på den guddommelige byggekloss som mistet sin kraft ved syndefallet og fikk den tilbake ved mysteriet på Golgata, lyset den fulle og klare jeg-bevissthet, som Paulus sier det: Ikke jeg, men Kristus i meg, og byen er det nye Jerusalem.
JEGETS INDRE VEI (MATT. 5, 17-48)
Her står en formulering som vi lett kan oppleve som moralsk dersom vi leser den som en ytre menneskelig lov gitt av Kristus. Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet. Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte…. (Matt. 5, 22). 50 % av oss skiller seg, av ulike grunner. Skulle denne setningen pådyttes oss som en dom over dette, måtte vi enten krympe oss i moralsk nød eller ta fullstendig avstand fra det kristne budskap.
Eventyrene ender oftest i et etterlengtet ekteskap, bare prøvelsene blir bestått. Han og hun, jeget og sjelen, finner sammen. Ekteskapet brukes ofte i Bibelen som et bilde på det samme. Kristus omtales som brudgommen, og det nye Jerusalem skildres som en brud, pyntet og gjort i stand for sin brudgom. Da får vi en helt annen forståelse for hva Kristus sier i setningen over. Det er det indre ekteskap mellom sjel og ånd i det enkelte menneske det er snakk om. Ikke bryt det indre ekteskapet, og vær oppmerksom på de sjelelige avgrunner som kan føre til et slikt brudd, kunne vi kanskje omskrevet det til.
“Dere har hørt det er sagt, men JEGET sier” kan vi omskrive både denne og de andre nevnte setninger i denne delen av Bergprekenen med. Dermed skildres den indre veien jeget må gå i sin utvikling. Vrede, begjær og besvergelser forstått som å ta andre åndelige krefter til hjelp og ikke jegets klare ja eller nei, hindrer jegets utvikling. Øye for øye og tann for tann tilhører den gamle tid, hvor engelen sørget for det enkelte menneskets skjebneutligning og utvikling. Jeget skal nå selv etter hvert vite hva det må gjøre. Å elske sin neste og hate sin fiende tilhører også den gamle tid, hvor slekten og folket ga det enkelte menneske gruppetilhørighet og alle andre ble opplevd som fienden. Nå skal jeget arbeide seg hen imot å elske menneskeheten.
JEGETS MOTSTANDSKREFTER (Matt. 6 og 7)
Før var det bare utvalgte mennesker som gikk det vi kan kalle mysterieveien. De ble grundig forberedt til innvielse i mysteriene, og ble deretter folkets førere. Over templene der dette foregikk, sto setningen “Erkjenn deg selv”.
Selverkjennelse gjennom eget arbeid ved hjelp av jegets tenkning og følelsesmessig bearbeiding er den veien vi alle går i vår tid. Bergprekenen beskriver den brede og den smale vei. Den brede vei kan vi tenke oss som livet selv, forstått som det livet vi lever med alt dets innhold av gleder og sorger, medgang og motgang. Kanskje er den smale vei å se på som en form for stabbesteiner på denne veien. Åndelige steder i oss selv vi kan komme til for å stoppe opp, få klarhet, ny innsikt og selverkjennelse. Stopper vi ikke opp på disse stedene, flyter vi med i livets materielle strøm uten dypere tanker.
Stabbesteinene er kanskje også den smale veien som til slutt fører fram til perleportene i det nye Jerusalem. Disiplenes 12 navn står på de 12 grunnsteinene til byen. På hver grunnstein står en port, og hver port er bygd av en perle. Kast ikke perler for svin, sier Kristus i Bergprekenen. Perlene er våre åndelige livsfrukter, som vi må skjerme fordi det dyriske i oss selv kan ødelegge dem. Pass dere for de falske profeter, sier han videre. De falske profeter er ikke noen andre, men krefter i oss selv.
Eventyrene beskriver også motstandskreftene. Vi hører om sjelekrefter i skikkelse av onde stemødre og konger som ikke vil vike plassen for det nye som kommer. Askeladden må gå stadig nye runder med oppgaver for å bli sterk nok til å overvinne disse hindringene. Han kommer igjennom med godt humør, utholdenhet, åpenhet overfor det som møter ham, og oppfinnsomhet.
DET NYE JERUSALEM
Byen på fjellet, det nye Jerusalem, er et samfunn. Innledningsvis ble det sitert fra Johannes Åpenbaring om at Kristus har gjort mennesker av alle stammer og tungemål, folk og nasjoner til et kongerike og til prester for vår Gud. Vi kommer altså ikke til det nye Jerusalem alene, men sammen. Så vandrer vi på våre ulike kulturelle, sosiale og religiøse veier på både livets brede og selverkjennelsens smale vei, og samles ved perleporten.
På vår side av porten er Kunnskapens tre, som vi tok med oss ut av Paradis. Solen gir oss lys, ellers ville vi levd i mørke. Vi fører lange diskusjoner om Kristus, og analyserer og undrer oss over åndelige spørsmål.
På den andre siden, inne i den hellige byen, er det alltid lyst. Mørke finnes ikke. Der står Livets tre, og der skal menneskene leve i Kristus og ut fra Kristus.
Noen ganger kan vi ane at perleporten åpnes på gløtt, og lys, erkjennelse, ren kjærlighet og nåde strømmer ut. For som menneskehet nærmer vi oss porten. Noen får et gløtt av dette før andre, og kan bruke denne innsikten til beste for hele menneskeheten. Det var det disiplene gjorde, den gangen.
Kristine Høiland
For den som vil studere Bergprekenen enda mer, anbefales å lese den gjentatte ganger i Bibelen, lese Emil Bocks “Bidrag til forståelse av evangeliet” hefte 9 og 10 (tilsvarer et kapittel i hans tyske bok Das Evangelium), samt leve med de spørsmål som oppstår underveis.
