Refleksjoner over Lukas 11, 14-36.
Det er første søndag i pasjonstiden. På det sortkledde alteret står det nå vaser med en kvist og en hvit rose i. Ikke mer. Det utstråler alvor. Evangelieteksten, Lukas 11, 14-36, understreker alvoret. Den forteller om onde ånder som tar bolig i menneskene, fordrives igjen av gode krefter, og truer med å komme tilbake til mennesket, verre enn i førstningen, dersom det ikke fyller sitt sinn med innhold som kan stå imot. Og dette skal vi høre nå, hvor samfunnet er midt i en krisetid med korona, karantene og brudd på våre bærende og daglige rutiner med arbeid, familie og venner.
Vi har vært gjennom verdensomspennende virusinfeksjoner før. Det er ikke nytt at nye virus oppstår som vårt immunforsvar ikke kjenner. Nytt er hurtigheten i spredningen på grunn av vår livsstil, og nytt er også vår mulighet for å delta i begrensningen av smitten samt informasjonflyten vi står i, på godt og vondt. Vår globale tilknytning blir overtydelig.
Sjeføkonom Elisabeth Holvik i Sparebank 1 skrev i Aftenposten forleden en kronikk som omhandlet mellom annet temaet globalisering. Hun reflekterer over de økonomiske og velferdsmessige godene dette har gitt mange mennesker verden over, men også de negative sider. Vi støtter mer miljøbelastende produksjon enn vi ville godtatt hjemme. Vi sender egen laks til Kina og får den bearbeidet tilbake i handledisken, billigere enn vi selv ville ha klart det. Vi mister egen kreativitet og nyutvikling. Hun mener at vi bør bygge opp og trygge egen industri, satse på økt beredskap og selvforsyning.
Det er det samme budskapet som har kommet fra miljøbevegelsen og mange andre organisasjoner i flere år: Ja, vi er en del av verden og la oss ta ansvar for den. Nei, vi kan ikke overlate til andre å oppfylle våre behov verken for mat eller andre varer.
Naturen er ikke beregnende, vet ikke om godt og ondt, er uskyldsren og fullstendig underlagt menneskets handlinger. Derfor finner heller ikke den onde ånden i evangelieteksten et sted den kan slå seg til etter å ha forlatt mennesket. Den kommer tilbake, med forsterkninger, fordi mennesket er dens virkested. Kanskje er dette vår utfordring nå? Man skal aldri la en krise gå til spille, sier sjeføkonomen i sin kronikk. Vi lar kanskje krisen vi er i nå gå til spille dersom vi faller tilbake til samme mønster når krisen en gang er over, for den tar slutt.
Kristine Høiland
