Ensomhet er en menneskelig følelse vi kan ha i varierende grad og til ulike tider. Man kan føle seg ensom når man er alene, men også når man er midt i en flokk. Noen føler seg nesten aldri ensomme. For andre er dette en fast følgesvenn. Vi kan føle oss ensomme når menneskene rundt oss ikke kan komme oss indre sett i møte, i det vi kaller et ekte menneskemøte. Koronaepidemien har gjort oss mer isolerte og forsiktige i vår omgang med hverandre, og dermed trolig også bevirket mer ensomhet i samfunnet.
I Bibelen er ensomhet ofte blitt beskrevet som et opphold i ødemarken eller ørkenen. Johannes døperen bodde i ødemarken fra han var helt ung, inntil han begynte sin dåpsvirksomhet i Jordanelven for å vekke folket for en ny tid. Jesus kom til Johannes og ble døpt, og ble deretter av ånden ført ut i ødemarken i 40 dager. Det var som om oppholdet i ødemarken, i ensomheten, var nødvendig for at de begge, på ulikt vis, kunne ta deres oppdrag på seg.
I Mikaeltiden leser vi i Johannes Åpenbaring kap. 12 om kvinnen som fødte et guttebarn. Barnet ble rykket opp til Guds trone, og kvinnen selv rømte ut i ødemarken til et sted som Gud hadde gjort i stand, og der skulle hun tilbringe et bestemt tidsrom og få den maten hun trengte. Det er på mange måter et bilde på vår tid og våre livsbetingelser. Vi er alle å se på som denne kvinnen, denne sjelen, som har født sitt jeg uten å kunne beholde dets fulle kraft. Så drar vi med Guds understøttende hjelp ut i ødemarken, i den tiden som er nødvendig, for å finne oss selv og det oppdrag som påhviler oss.
Friedrich Benesch, tidligere prest i Kristensamfunnet og leder av presteseminaret i Stuttgart, skrev om pinsen og fellesskap i individualismens tegn. Der beskriver han hvordan vi som mennesker i denne tiden, hvor vår erkjennelse og tenkning skal utvikles, nesten er nødt til å være det han kaller antisosiale. Vår tenkning skal gjøre oss oppmerksomme på oss selv. Dermed vil vi alle ha selvorientering, egeninteresser og egenkjærlighet som sterke krefter i vår underbevissthet. Vi klarer ikke følge et annet menneske inn i dens tanker, følelser og vilje, for da mister vi oss selv. Vi vegrer, eller beskytter, oss ubevisst i det sosiale, og den andre kjenner seg kanskje bevisst eller ubevisst henvist til seg selv fordi det dype menneskemøtet den muligens hadde ønsket seg ikke fant sted. Den gode vilje til å lytte, være understøttende og nær bærer vi alle i oss, men så har den også sine grenser.
Det er Kristi fødsel i oss vi søker, der ute i ødemarken, den dype følelsen av å være ett med en indre kraft. Vi søker erfaringen av at det guttebarn som ble rykket opp til Guds trone nærmer seg oss, fordi det er en del av oss selv. Noe av vår ensomhet handler om å måtte leve med dette manglende ledd av oss selv. En annen del av vår ensomhet er vår ufullkommenhet underveis, for det som ble rykket bort til Guds trone vil være grunnlaget for ekte menneskemøter, sann sosial aktivitet og evne og vilje til å lytte og forstå hverandre i framtiden.
November leder over til desember, hvor denne fødselen forberedes og kan finne sted, gradvis gjennom årene og tiden.
Kristine Høiland
Bearbeidet etter et foredrag på en temadag om ensomhet, holdt i Mikaelkirken oktober 2020.
