Johannes 10, 1-20
Det fortelles i evangelieteksten om sauer og saueflokker, om tyver, røvere og leiekarer, og om den gode hyrde som beskytter og leder sine. Kanskje husker vi fra gamle glansbilder og gammel tids bibelfortelling i barneskolen en mann med hyrdestav omringet av en flokk sauer, og barnlig trygghet utgår fra dette bildet. Men bildet bør utvides.
Ordet sau, som brukes i denne evangelieteksten, bærer på den greske originalspråket i seg en dypere betydning som “noe som beveger seg framover”, og antydningsvis også på fire bein. Men når vi leser evangelieteksten, får vi en helt klar forståelse av at det er oss som er ment. Vi er “noe som beveger seg framover”.
DØREN
Det som er i bevegelse framover, vil alltid passere noen grenser. Man kan også kalle dem dører, porter eller terskler. De markerer en overgang mellom vårt indre og ytre liv, mellom oss og verden, mellom en tilstand og en annen. Vi kjenner til disse overgangssituasjonene, og gleden og lettelsen ved å komme videre i situasjoner vi strever med. Da kan vi også friere gå framover og skue bakover i våre indre refleksjoner, for en dør har åpnet seg som gjør rommet større og tanken friere.
Døren som kan gi denne erfaringen har et navn. “Jeg er døren”, sier Kristus. “Jeget er døren” er også en uttrykksmåte. For dersom det som beveger seg framover går på fire bein, er det ikke et voksent, oppreist jeg-vesen. Vi skal gå på to bein, og det hører med til vår barnlige utvikling å krabbe og stabbe oss opp til et stående, jeg-bevisst og modent menneske. Men oftest har vi begge tilstandene i oss samtidig, eller pendler mellom dem. Noe i oss står oppreist, noe må reises opp. Og den oppreiste tilstanden finner vi fram til når vi går gjennom den riktige døren.
Det finnes dør på dør langt innover. Den svenske forfatter Tomas Tranströmer uttrykker det så vakkert i sitt dikt “Romanska bågar” (utdrag):
En ängel utan ansikte omfamnade mig
och viskade genom hela kroppen:
”Skäms inte för att du är människa, var stolt!
Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.
Du blir aldrig färdig, och det är som det skall.”
HYRDEN
Den som krabber og stabber trenger en hjelper og beskytter, slik sauene har sin hyrde. Det finnes mange saueflokker. De skal til slutt bli én flokk, sier hyrden, og han passer på alle i deres streben inntil verden er blitt denne enheten. Men det finnes også tyver, røvere og leiekarer. Vi kjenner det i det personlige, og det passer også på det store verdensbildet. Det er nok ressurser i verden til at alle flokkene kan leve anstendige liv. Ledere og forvaltere av disse ressursene burde være med-hyrder og stå i den gode hyrdes tjeneste.
Kristine Høiland
Her er en link til hele Tranströmers dikt:
