November er tradisjonelt den tiden av året hvor de døde dukker opp i vår bevissthet. Det blir markert gjennom Allehelgensdag og Alle sjelers dag, eller en blanding av det disse dagene representerer: Halloween. Vi holder gjerne minnestund for de døde, for våre kjære som gikk bort det siste året, for «dem som gikk foran oss».
Vi kan ha en forståelse av at de døde ikke er borte; at de er med oss alltid og veileder oss gjennom livet; at de er til stede med sin bevissthet og nærvær der hvor «det brenner», eller hvor vi er i situasjoner hvor vi kan trenge hjelp.
I samfunnet er omgang med de døde ennå ikke helt akseptert, og det blir gjerne avvist som noe særlig mystisk. Men spør vi mennesker rundt omkring oss, er det mange som er helt fortrolige med livet etter døden og sine kjære dødes nærvær i hverdagen.
Å gi uttrykk for- og rom for de dødes nærhet kan få noen til å lage små ritualer og skape øyeblikk av indre nærvær. Det må ikke nødvendigvis gjøres slik. Vi kan også være nær de døde uten å måtte gjøre så mye ut av det, annet enn å bevege det fortrolig i sjelen.
Det hadde vært fint om bevisstheten om alt som skjer rundt- og etter døden ville bli mye mer til stede i samfunnet, i vår kultur. Det ville også åpne opp en forståelse for det som de døde faktisk bidrar med, enten vi har bevissthet om det eller ikke.
I Johannes Åpenbaring er de døde veldig til stede. Kristus beveger seg mellom dem og er i noen skildringer omgitt av dem. Her er de døde til stede og har opparbeidet seg Kristus- nærvær. Kristusnærvær er noe som er avgjørende for verdens væren og utvikling. Både de døde, alle helgener og alle åndelige vesener danner et stort fellesskap i Himmelen, et fellesskap som holder livet i gang, som gir impulser til livets væren og til fremtiden. Det er avgjørende at dette fellesskapet bekjenner seg til Kristus, til Lammet. Det går an å bekjenne seg til andre makter og vesener. De fører ikke nødvendigvis livet inn mot det gode og det sanne. De åpner for avveier. Dette er tydelig til stede både i Johannes` beskrivelser og også i våre liv.
Vi kan forstå de døde som våre veiledere som fører oss forbi avveier og avgrunner og alltid er der for oss. Vår bevissthet om de døde er også avgjørende for at de finner sine videre veier etter døden. Der har også vi noe å gi, gjennom våre spirituelle og religiøse tanker, fornemmelser og gjerninger. Det er næring for de døde. Det gjør dem våkne for det som omgir dem og for de oppgaver de tar på seg i livet etter døden.
Vi kan se tilbake til sommeren. Noen av oss har vært på fjellet og vandret der. Vi har også hørt av våre venner og familie om fine fjellturer. I de norske fjell står det overalt varder, laget og stablet over århundrer av mennesker som var underveis i fjellet. Det er oppstablete steiner eller også oppstående enkeltsteiner. Det er merker på fjelltopper og langs stier. De viser vei. Ordet varde har også betydningen » oppmerksomhet/aktpågivenhet».
Oppmerksomheten for våre døde kan være som varder i fjellet. De viser vei, de gjør oppmerksom på sider av livet vårt som vi kanskje ikke er helt våkne overfor.. De passer på. Uten varder kan vi miste retning og vei i fjellet. De holder oss på det riktige spor. De leder oss. Det er utallige varder i fjellet, men til sammen gjør de det mulig at vi finner veien og målet for turen. Betrakter vi våre døde som våre varder og veivisere og oss selv som de dødes varder og veivisere, da vil det føre oss i fellesskap sammen med Kristus. Han som er veien. Han som kommer til oss i Julen!
Daan
