Refleksjoner til nasjonaldagen 17. mai over Johannes 14, 1-21.
Den som vil veve et tøystykke, må først sette opp en renning. Det er kort fortalt tråder som ligger ved siden av hverandre med regelmessig mellomrom, og som er spent opp mellom to trestokker. Det danner den grunnleggende strukturen i veven. Så må veveren gi innslagene, som er den tråden som blir vevet inn i renningen og som gjør at det blir et helt og sammenhengende tøystykke til slutt.
I ukene mellom påske og Kristi Himmelfartsdag leser vi fra Johannes-evangeliet. Der beskriver Kristus gjentatte ganger hvordan han er i Faderen og Faderen i ham og han i sine disipler og de i ham, og han forteller dem hva dette betyr. Men det er nesten umulig for disiplene å fatte hva han mener.
Det er som om Kristus setter opp en vev, og viser oss den renningen i verdensveven som nå er spent ut mellom den åndelige himmelverdenen og oss i den jordiske verden, og han rekker oss tråden til våre egne innslag i denne renningen og ber oss gjøre veven ferdig. Og tråden vi har fått har en helt spesiell kvalitet. Dens mål og mening er å veve kjærlighetsgjerninger inn i den oppspente verdensveven.
“I min Faders hus er det mange rom,” sier Kristus. Så kan vi anerkjenne at det veves med mange ulike farger på denne verdensveven. Vår tråd nå er farget i rødt, hvitt og blått. Det betyr et liv i fred og frihet og under velordnede forhold. Andre vever med andre nasjonalfarger og under helt andre livsbetingelser. Det er kjærlighetsgjerningene som gjør veven sterk og tidløs, og til slutt grenseløs. Da har vi vevd verden sammen til en enhet, og fylt ut hele renningen.
Med de beste ønsker på nasjonaldagen,
Kristine Høiland
