Menneskevielsens handling er midtpunktet i det sakramentale livet i Kristensamfunnet. Den består av fire deler: Evangelielesing, offer, forvandling og kommunion (nadverd). I begynnelsen og til avslutning leses epistelen, en spesiell bønn for årstiden som følger det kristne årsløpet. Etter evangelielesingen kan det være en preken. Det kan også være musikk og/eller sang.

For å delta aktivt i Menneskevielsens handling bør man være over konfirmasjonsalderen. Alle som ønsker det kan motta kommunionen.

Se den enkelte menighets hjemmeside for oversikt over når Menneskevielsens handling holdes.

Sykekommunionen er en forkortet versjon av Menneskevielsens handling. Den kan gis hjemme eller på institusjon for de som ikke har mulighet for å komme til kirken. Prest må kontaktes for avtale. Som forberedelse til Sykekommunion kan man også be om Samtalens sakrament/skriftemål (se dette temaet for mer informasjon).

Kristensamfunnets gudstjeneste, Menneskevielsens handling, er både det sentrale sakramentet og den åndelige kilden for Kristensamfunnets øvrige sakramenter og ritualer. Menneskevielsens handling består av fire deler; evangelium, offeret, forvandlingen og kommunionen. En årstidsbønn, kalt epistel, innleder og avslutter Menneskevielsens handling, som også inneholder en kortere preken samt Fader Vår. De ulike høytidenes stemninger og uttrykk anskueliggjøres, i tillegg til i epistelteksten, gjennom fargene på alteret og de liturgiske draktene som hører til de forskjellige høytidene.

Under Menneskevielsens handling kan man gjøre korstegnet når presten tiltaler treenigheten. Det skjer ved at man gjør korsets tegn foran pannen når Faderen tiltales, foran haken når Sønnen tiltales og foran brystet når Ånden tiltales. Når menigheten gjør sine tre små korstegn, gjør presten en stor sirkel, som for å samle inn alle de små korsene til en felles bønnens kraft.

Å oppleve Menneskevielsens handling kan sammenlignes med å gå en vei gjennom de fire ovennevnte delene. Etter den innledende epistelteksten blir det hver uke lest et nytt stykke fra evangeliet, i følge et bestemt system avhengig av tid på året. Det gir menigheten, inklusive presten, mulighet til å lytte aktivt og heve seg til det guddommelige ordet som gjennom den forkynte teksten vil åpenbare seg. Menigheten (de som har mulighet til det) reiser seg under evangelielesningen for også ytre sett anskueliggjøre dette.

Under evangeliedelen var menigheten lyttende og mer mottagende, og under den følgende delen, offerdelen, er man mer aktiv. Å ofre betyr her å gi noe, å stille noe av seg selv til disposisjon for den guddommelige verden. Det kan for eksempel være vår indre hengivenhet gjennom våre tanker, vår følelse og vår vilje til felles handling og holdning. Under offerdelen anvender presten røkelse som et bilde på det som stiger opp som felles bønn og offerkraft fra menigheten, og samtidig et bilde på det som strømmer tilbake som nåde fra den guddommelige verden.

I den neste delen, forvandlingsdelen, er det brød og vin (ugjæret druesaft) som står i sentrum. Gjennom sin gjerning ga Kristus seg hen til jorden og menneskeheten ved sin død og oppstandelse. På skjærtorsdagen forbandt han seg med substansene i brødet og vinen og ga dette til disiplene som sitt legeme og sitt blod. Han forvandlet jordens gaver til guddommelig næring for menneskene.

I kommunionen (nattverden) får man så mulighet til å forbinde seg med den forvandlede Kristussubstansen ved å ta i mot brød og vin (druesaft). Alle som ønsker det er velkomne til å ta del i nattverden. Det utgår også en fellesskapsdannende kraft i kommunionen når alle som deltar står ved siden av hverandre, vendt i samme retning, mot alteret. Kommunionen avsluttes ved at presten berører kommunikantens kinn og uttaler Kristi fredshilsen.

Oslo, november 2015
Daniel Rudklint