Kristensamfunnets Dåp er rettet mot barnets vei fra den åndelige verden og inn i vår jordiske tilværelse. Den ønsker å virke styrkende på barnets jordiske liv, og den kan ses på som en velkomsthilsen fra alle dem som står rundt barnet og som skal følge det videre i livet. Som dåpssubstanser bruker Kristensamfunnet vann, salt og aske.

Som støtte rundt barnet står foreldre/foresatte i fremste rekke, men i Dåpen står det to andre rundt barnet i tillegg: Fadderne. Disse tar på seg dette oppdraget i frihet, for å kunne følge barnet og dets utvikling.

Barnedåp

Kristensamfunnets dåp er i hovedsak en barnedåp, som gis til barn fram til konfirmasjonen. Ritualet forteller at barnets sjel er sendt ned fra et himmelsk til et jordisk fellesskap, og her tas barnet imot og ønskes velkommen av de som står rundt barnet og danner dets jordiske fellesskap. Her lyser et åndelig menneskebilde frem. I østens og de førkristne forestillingene om sjelevandring var målet å slippe å fødes igjen på jorden. En Buddhas fullkommenhet ligger i å kunne si nei på en virkningsfull måte til de verdenslovene som fører en inn i jordlivet. Kristus derimot lot seg sende inn i jordtilværelsen. Faderen sendte ham, men inkarnasjonen ble ikke tvunget frem. Kristus ga frivillig avkall på sin guddommelige tilværelse og ofret seg inn i menneskeheten.

Det kristne mennesket får ikke sin frihet ved å si nei til livet, men ved at det sier ja. Mennesket blir forvandlet gjennom de erfaringene det gjør, og kanskje mest gjennom det som er smertefullt. Det er med på å forvandle verden gjennom det arbeidet det utfører, og meningen med livet blir oppfylt i den grad mennesket forvandles og forvandler. Til denne oppgave kommer sjelen ned på jorden, og den sier i frihet ja til den lidelsen og det arbeidet som ligger i dette. Gjennom dåpen gir Kristus sitt ja, sitt Amen, til barnets livs-ja.

Blodsbåndet og menigheten

Under dåpsakten sitter foreldrene og eventuelle søsken til barnet rett foran dåpsbordet med dåpssubstansene vann, salt og aske (se nedenfor). Ved siden av, til høyre og venstre, sitter vokterne, de to fadderne. Moren eller faren bærer det lille barnet. Denne plasseringen i rommet synliggjør en plassering på et annet plan, i skjebnen, som kan beskrives slik: Foreldre og søsken er barnets nærmeste pårørende i jordisk mening. Det er forbundet med dem gjennom sterke, naturlige bånd, familiebånd eller blodsbånd. Det dreier seg om instinktive, sosiale nødvendigheter som danner strukturene i slekten. I tillegg til dette familiefelleskapet kommer det et annet fellesskap inn via fadderne. De representerer menneskeheten som åndsfellesskap, som menighet, Kristi Jesu menighet.

Betydningen av blodsbåndet avtar ofte etter hvert som barnet blir eldre. Utviklingen, både den historiske og den personlige, leder ut av blodssammenhengen og frem til personlig selvstendighet. Mennesket finner sitt jeg, blir et selvstendig individ, og gjennom dette våkner også interessen for andre mennesker ut over den nære familie. For to tusen år siden ble det i menneskesjelene inngitt en kjærlighetskraft som gjør det mulig å kunne interessere seg for og engasjere seg i et annet menneske på en fri måte, uavhengig av slektskap.

Det å være fadder

I dåpsøyeblikket tar de to fadderne på seg en hellig oppgave ut fra “hjertets offerkraft”, som det henvises til i dåpssakramentet. Den består av to motiver: Å våke og å ledsage. Det er altså ikke snakk om å være reserve- eller ekstraforeldre. Urbildet finner vi i den himmelske verden. Barnets skytsengel våker over og ledsager barnet fra den åndelige verden. Og på jorden stiller barnet seg til disposisjon for Kristus. Hvordan våker vi over og leder som faddere, som voktere, en barnesjel ut fra dette perspektivet? Vi kjenner jo ikke målet, hvordan skal vi da kjenne veien? Oppfyllelsen ligger i at barnet selv finner sin vei.

Man kan altså si at vokternes oppgave er å se på barnet uten fordommer, eller mer positivt uttrykt: Å våkent interessere seg for og varmt si velkommen til det som gradvis viser seg og trer frem som det rent individuelle vesen hos barnet. Fadderne skal være et trofast du for det som er barnets sanne jeg. Dette skjer naturligvis ikke av seg selv. Ingenting blir til uten at utgangspunktet trofast blir gjentatt: "Å stille seg til disposisjon . . . " Selvfølgelig gjelder det i alle situasjoner der man møter fadderbarnet sitt. Men det kan også gjelde på et indre plan, der man ber eller gjennom meditasjon søker å komme i forbindelse med barnets skytsengel.

Vann, salt og aske

Den kristne dåpen går tilbake til den Oppstandnes oppdrag: Døp dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. I starten døpte urkirken voksne mennesker etter en forberedelse som tilstrebet at de skulle innse sannheten i denne kristne trefoldighetslæren og ta den opp som sin egen tro. Når vi nå døper spedbarn, beklager vi ikke deres manglende evne til å ta imot undervisning på et teoretisk plan. Tvert imot burde vi kanskje beklage at vi ikke mottar noen undervisning fra dem. De kommer jo fra den åndelige verden og døren er ennå ikke helt stengt. De vet hvordan det er der hvor de guddommelige vesenene er. Men nå er de her, og jo mer de våkner opp og blir bevisst denne verdenen, desto mer forsvinner den andre. Hvordan er det da her? Det er på dette spørsmålet kristendommen har et helt unikt og uendelig stort svar: Ordet ble kjød, Gud ble menneske. Vi blir ikke født inn i en gudsforlatt verden, og vi kan formidle dette som en eksistensiell jordisk erfaring gjennom dåpssakramentet.

Med de tre jordiske substansene vann, salt og aske berøres barnets kropp mens dets navn blir uttalt. Han som var, er og kommer berører barnets jordiske vesen og viser med dette at det ikke bare er tyngde, mørke og kulde som virker i verden. Gud er ikke død. Han lever og virker, for at mennesket skal ta ham opp i tanke, følelse og vilje. Hodet, brystet og lemmene er de kroppslige uttrykkene for disse sjelekreftene. Berøringen med de tre substansene skjer ved at pannen tar imot vannet, brystet asken, og haken, som er et lem, tar imot saltet.

Så følger tre korstegn hvorved den trefoldige Gud blir påkalt. Ved slutten av ritualet leses "Fader Vår", og for første gang blir det nydøpte barnet tatt med i Kristi Jesu menighets universelle "vi", "vår" og "oss".

Bjarne Edberg,
Prest i Kristensamfunnet i Sverige.
Oversatt av Ellen Brinchmann
Trykt i "Kristensamfunnet" Mikkelsmess 2001
Bearbeidet og forkortet av Kristine Høiland sommer 2015