Kristensamfunnet har flere ritualer rundt dødsfall. (Les også om Sykekommunion under temaet Menneskevielsens handling.)

Den siste olje gis til den døende, og er en hjelp når døden nærmer seg. Den er en styrking av den døende og dennes bevissthet om det som nærmer seg og det evige liv.

Utsigningen, den 1. del av gravferdsritualet, skjer den tredje dagen etter dødsfallet. Skikken er at den døde ligger i åpen kiste i bårerom i kirke eller i kapell, eventuelt hjemme dersom man ønsker det og har mulighet, og at han/hun får ligge der inntil utsigningen har funnet sted. Mange pårørende og venner finner trøst og hjelp i å sitte ved den avdødes kiste i denne tiden. Selve utsigningen er et kort ritual hvor man henvender seg til den avdøde og ledsager vedkommende på dens vei inn i det evige.

Gravferdsritualets 2. del finner sted som regel innen en uke etter dødsfallet. 1. og 2. del av gravferdsritualet kan også forrettes sammenhengende. Teksten som leses følger den døde på dens videre vei inn i den åndelige verden, og ledsages også av en biografisk tale fra presten.

Minnehandling for den avdøde, som foregår i rammene av Menneskevielsens handling, kan avrunde det rituelle forløpet i sammenheng med gravferden. Ved en eventuell urnenedsettelse kan presten bistå.

Det finnes et eget gravferdsritual for barn.

Dødens omkrets:

Siste olje, Gravferdsritualer og minnehandling for de døde

Døden fører mennesket til avslutning på den jordiske livsvei. Den skiller den synlige kroppen fra det usynlige, sjelelig-åndelige vesen. Oppløsningsprosessene begynner for det fysisk-stofflige, men det som var individets personlige uttrykk, det som levde i tanker og følelser og det som viste seg i viljesimpulser, det lever videre. Det er uforgjengelig og tilhører den evige verden. Den verden hvorfra alle mennesker er født inn i jordelivet.

Et menneske som føler at døden nærmer seg, som ved et alvorlig sykdomsforløp, kan forberede seg på denne overgangen ved å motta Den siste olje. Hvis det er ønskelig, kan Samtalens sakrament/Skriftesakrament og Sykekommunion gis før Den siste olje. Samtalens sakrament/Skriftesakrament har i dødens nærhet en spesiell karakter. Det gjelder å akseptere døden. Det er en unik mulighet for et tilbakeblikk på livet, se på livets utfordringer og mulige uoppløste knuter, og se i takknemlighet på det som livet har bragt. Med Sykekommunionen kan Nattverden tas imot for siste gang. Nattverden innebærer møte med den Oppstandene, Kristus, gjennom hans legeme, hans blod og hans fred. Dette kan gi kraft og tillit til å gå de siste skrittene. Disse to første sakramentene forutsetter full bevissthet. Derimot kan Den siste olje mottas så lenge livsfunksjonene er i gang, altså selv om den mottakende er bevisstløs. Den siste olje innledes ved å lese fra Johannesevangeliet, kapittel 17, fra Kristi avskjedstale, den store forbønnen for menneskeheten. Med viet olje tegnes det tre kors på pannen, ledsaget av ordene som taler om Kristi nærvær og ledsagelse gjennom dødens port.

Etter at døden har inntruffet, lever den døde i bildene fra det levede livet, brettet ut som i et stort tilbakeblikk, som brikker i et mosaikkbilde. Omlag tre dager tar det. Ofte ser vi i denne tiden at den avdødes ansikt og uttrykk forandrer seg. Lar det seg praktisk gjennomføre, kan man la den døde ligge i åpen kiste, hjemme eller i et bårerom. Familien og venner kan ledsage den avdøde ved å lese høyt fra evangeliene, som beskriver Kristi liv og virke på jorden. For pårørende og venner gir denne tiden en mulighet for ro og ettertanke. Og i samtalen med hverandre om den avdødes liv, oppleves ofte en varme og nærhet. Det kan være en god begynnelse på sorgprosessen.

Utsigningen, gravferdsritualets første del, kommer tre dager etter dødsfallet. Den er en orientering for den avdøde, for vedkommendes videre vei inn i den åndelige verden. Utsigningen hjelper oss gjenlevende til å ledsage den avdøde, fra denne til den andre verden. Til avslutning av ritualet stenkes avdødes legeme eller den lukkede kisten med viet vann. Utsigningen forrettes fortrinnsvis ved den åpne kisten. Liket svøpes og kistelokket legges på etter ritualet.

Ritualets andre del holdes om lag etter en uke etter dødsfallet, i gravkapellet eller krematoriet. Nå skal legemet overlates til jorden eller til kremasjon. Med kjærlige tanker følger familien og venner den avdødes sjel over til livet i den åndelige verden. Presten holder en biografisk tale, hvor en trekker de store linjene i livet, og tegner et sannferdig bilde av personen. Under ritualet anvendes viet vann og røkelse.

På en etterfølgende lørdag kan det i menigheten holdes Menneskevielsens handling med en spesiell bønn for den avdøde (Minnehandling). Som under gravferdsritualet møter vi den sorte fargen i de kultiske draktene. Årstidsbønnen, i begynnelsen og slutten, stiller oss inn i den aktuelle tiden i det kristne årsløp. I evangelielesningen hører vi fra Markus kapittel 16, om Maria Magdalenas møte med den Oppstandene påskemorgen. I en avsluttende bønn, etter nattverden, nevnes den avdødes navn.

For barn under konfirmasjonsalderen er det et eget gravferdsritual.

Markus Schultze-Florey og Siri Schultze-Florey
Trondheim august 2015